«22. juli - historien om ressursene som ikke fant hverandre» er et mye brukt bilde som politikere og samfunnsdebattanter har hentet fra rapporten til Gjørvkommisjonen.

Samhandling: Øvelse Nidaros(bildet er fra 2010) trener samhandlingen mellom Forsvaret, politiet og andre nødetater. Ressursene er der, skriver dagens kronikkforfatter. Foto: Øystein Jorem

Her i Trøndelag tas det nå grep for å sikre at ressursene finner hverandre når det behøves.

Det er spesielt politiets satsning på Værnes som et felles treningssenter for de to politidistriktene i Trøndelag jeg hilser velkommen. Værnes garnison med tilhørende skytefelt, gir politiet meget gode fasiliteter og rammer for å gjennomføre den operative treningen som politiets uniformerte personell er pålagt.

Øvelse Nidaros, som gjennomføres i Trøndelag i disse dager, tar samvirke og samhandling på alvor. 1200 heimevernssoldater og politi trener sammen for å bli bedre i stand til hurtig reaksjon og samhandling når situasjonen måtte kreve det. Siste gang en slik øvelse ble gjennomført var i 2010. Fullskalaøvelser som denne burde imidlertid være en årviss prioritert aktivitet og bør i enda større grad enn denne gangen favne alle etater og organisasjoner som har en rolle i beredskapsarbeid.

Med et treningssenter for politiet på Værnes, skapes det en arena som gir gode forutsetninger for å utvikle samarbeid, samvirke og samhandling mellom politi og heimevern på taktisk nivå. Felles treningsøkter, kompetansedeling og felles utnyttelse av spesialistinstruktører øker evnen til hurtig reaksjon og samvirke gjennom at begge parter blir trygge på hverandres kapasiteter, muligheter og begrensninger. Det er imidlertid rom på Værnes for større aktivitet og politidirektoratet burde ta en nærmere vurdering av Værnes som et mulig senter for beredskap, operativ trening og skolevirksomhet nasjonalt.

Det er en sterk vilje til samhandling både hos politi og heimevern her i Trøndelag. Samtidig er det nødvendig å erkjenne at ikke alle sider av samarbeidet er avklart og uproblematisk. Spesielt gjelder det den operative koordineringen og samordningen på distrikts- og fylkesnivå. Utfordringer på kommunikasjonssiden, ulike prosedyrer mellom politi og heimevern, uklar terskel for anmodning om bistand er eksempler på områder som må utvikles videre. Øvelse Nidaros vil skape en god ramme for samvirke og samtrening på bakkenivå. Samtidig settes fokus på det operative samvirke på distriktsnivå slik at svakheter kan identifiseres og rettes opp. Ved å øve sammen og i fellesskap finne forbedringsområdene, blir vi bedre rustet til å håndtere også skarpe situasjoner.

Utviklingspotensialet som nevnt over, ligger ikke nødvendigvis i samhandling for å håndtere kriser forårsaket av naturkatastrofer og uhell/ulykker. Det er flere gode eksempler på at dette har fungert rimelig godt, både under orkanen Dagmar i 2011 og under flommen i Ålen i 2010 der både sivile og militære ressurser sammen håndterte krisen på en god måte. Utfordringen er større når krisen som skal håndteres kan kreve maktbruk, eksempelvis ved terrorhandlinger eller alvorlig kriminalitet.

Det er politiet som har ansvar for å håndtere denne typen kriser og politiet kan gjennom bistandsinstruksen anmode Forsvaret om håndhevelsesbistand i situasjoner der politiets ressurser enten er brukt opp eller er utilstrekkelige. Forsvaret har øremerket både helikopter og spesialstyrker for å gi slik bistand og vil også i ytterste konsekvens kunne sette hele sitt maktapparat inn dersom situasjonen skulle kreve det. Kjennetegn ved slike kriser eller hendelser er at de ofte er tidskritiske. Siden Forsvarets avdelinger som er øremerket for slik bistand i hovedsak er lokalisert på Østlandet, er konsekvensen at det er lokale ressurser som vil måtte utgjøre den umiddelbare støtten til politiet. Her i Trøndelag er det i første rekke Heimevernet som utgjør denne lokale ressursen. For at samarbeidet mellom Heimevernet og Politiet skal kunne utvikles til et nivå der innsats og operativ koordinering har nødvendig kvalitet, er det nødvendig å sette fokus på operativ utvikling lokalt.

Gjørvkommisjonen mener at en bedre beredskap dreier seg om samhandling, kultur og holdninger i større grad enn ressurser. Jeg er enig i at alle deler av samfunnet som har en rolle i beredskapsarbeid kan utvikle samhandling til et høyere nivå, hvis vi vil. Når det gjelder ressurser er påstanden fra kommisjonen sikkert riktig, i hvert fall dersom den betraktes i et makroperspektiv. For det lokale beredskapsapparatet, les politi og heimevern i denne sammenheng, er det imidlertid en utfordring å få tilført tilstrekkelig med ressurser og midler for å trene og utruste avdelingene. For Heimevernet er det ikke mulig å beholde, og enda mindre videreutvikle den operative evnen uten at det settes av tilstrekkelig med ressurser for å kunne utruste, trene og lede det lokale heimevernet. Gjeldende langtidsplan for Forsvaret sikrer en jevn økning av antall treningsdager for Heimevernet, men målsettingen om å trene 62 prosent av områdene i 2016 er ikke spesielt ambisiøs og vanskeliggjør utvikling av nødvendig operativ evne. Når vi vet at politiet opplever samme type ressursutfordringer er det grunn til å spørre om det er samsvar mellom politiske signaler og virkeligheten.