Kronikk fredag 7. juni 2013

Roser er røde

Vinteren 2011 befant jeg meg på vakreste stedet jeg noen sinne har vært. To timer med buss fra Nairobi, Kenyas hovedstad, ligger Lake Naivasha.

Saken oppdateres.

Her møtte jeg en mann ved navn Isac. Isac er naturverner og miljøaktivist, og han hadde noe han gjerne ville vise meg. Så vi kjørte til et sted hvor strandlinjen var dekt av en rosa bølge av flamingoer, sebraer rullet seg i sanden og gaseller beitet i det lange gresset. «30 million Kenyan shilling», sa han. Det var alt han sa. 30 millioner shilling er omkring 2 millioner norske kroner. Vi ble sittende der i kanskje en time, før vi gikk tilbake til bilen igjen. 2 millioner kroner var dette området solgt for, - han måtte vise meg det før det forsvant, sa han.

Naivashasjøen sto før på FNs verdensarvsliste på grunn av dens enormt rike dyre- og planteliv, - fugler, flodhester, fisker og vannliljer fløt på det krystallklare vannet. Livet i sjøen var frodig og befolkningen fikk proteiner fra fisken i sjøen. Naivashasjøen er nå fjernet fra FNs liste, dyrene forsvinner og vannivået i sjøen synker. Hvorfor?

Valgkampen nærmer seg med stormskritt, og Arbeiderpartiet er i full gang med å legge sin strategi for valget. I år, som alle tidligere år, vil vi nok se dem i Nordre, med vakre røde roser i hendene. De har blitt et kjent og kjært varemerke for Arbeiderpartiet disse rosene, - men aldri hører vi om hvor mange av rosene kommer fra. Jeg sitter her og skriver dette fordi jeg vet. Jeg har sett det.

Da vi kjørte tilbake, stoppet han ved veikanten og ba meg gå ut av bilen. Vi gikk bort til en metallport, voktet av uniformerte vakter. Gjennom portene kunne man se store hvite plantasjehus. «This is what’s coming next.»

I dag brukes vannet i Naivashasjøen til å dyrke roser og andre snittblomster som vi kjøper i butikkene hjemme. Vann fra Naivashasjøen eksporteres i blomster med fly til Norge, samtidig som vannivået i sjøen synker og deler av den blir saltere og saltere. Dessuten renner en stadig strøm av forurenset vann tilbake ned i sjøen, som blir forgiftet og overgrodd. Periodevis dør fisken og det fantastiske fuglelivet forsvinner.

De som arbeider på blomsterplantasjene utsettes for farlige sprøytemidler som gir hudsykdommer og i verste fall kan føre til sterilitet. De ansatte mangler beskyttelsesklær, får lav lønn, bor i noe man i Norge ikke vil kalle for hus, og er nødt til å bruke forurenset vann.

Befolkningen som lever rundt sjøen, cirka en halv million mennesker, får ikke tilgang til sjøen på grunn av alle drivhusene. Kenyas befolkning rammes av sult, mye på grunn av mangel på fiskeprotein. Rosene i Arbeiderpartiets valgkamp, og de fleste andre rosene på markedet, er med på å bidra til at mennesker og dyr lider i Kenya. Jo, roseindustrien gir noen av menneskene rundt sjøen arbeid, om man ser det i et kortsiktig perspektiv, men situasjonen er på ingen måte holdbar i lengden.

Om vi bare kunne stoppe denne vandaliseringen, denne bruk- og kastindustrien av et overflødig luksusprodukt, kunne vi på langsiktig basis sysselsette befolkningen rundt Naivashasjøen. Safari-turister som vil se alle de fantastiske fuglene og andre dyr som har sin bolig ved sjøen, vil gi mye større inntekter, mye høyere sysselsetting og vil være avgjørende for dyr, mennesker og miljø. Dette kommer ikke lengre til å kunne være et alternativ om dyrkingen av roser fortsetter på samme vis.

Mange kjøper Fairtrade-merkede roser, - Arbeiderpartiet er en av dem. Denne merkingen sikrer rosedyrkere i blant annet Kenya bedre arbeidsforhold og handelsbetingelser, noe som er av stor betydning for befolkningen rundt Naivashasjøen. Jeg er kjempeglad for at flere og flere kjøper Fairtrade-produkter, men hva roser angår blir det å velge det nest dårligste blant to onder. For det største problemet ikke er handelsvilkårene, men produksjonen i seg selv.

Det er ingen hemmelighet at rosene fort mister sin glans. Enten etter ei uke på stuebordet til kjæresten eller på en benk i Nordre. Er dette forsvarlig ressursbruk?

Blomster dyrket på store landområder, ved bruk av enorme mengder vann og sprøytemidler, plukket av lavtlønnede arbeidere som hver dag utsetter seg selv for en stor medisinsk risiko, så fraktet med fly til Norge for å stå ei uke på stuebordet før de visner?

En landsdekkende valgkamp utgjør en utenkelig stor mengde blomster, med enda mer utenkelige konsekvenser.

Jeg prøver ikke å legge all skyld på Arbeiderpartiet, jeg tror flertallet i AP ikke er klar over ødeleggelsene som følger med rosedriften. Det jeg ønsker er at alle, - absolutt alle, skal bli bevisst på disse konsekvensene. Som forbrukere har vi makt til å gjøre en forskjell, - Arbeiderpartiet i valgkampen sin, - vi når vi er på butikken.

Gikk du glipp av disse?
 
 
 
 
 
 
På forsiden nå