Kronikk, lørdag 13. juli 2013

Med livet i personalets hender

Før stortingsvalget 2013 er det ingenting som tyder på at noen politiske partier ønsker å ta grep om å bedre rettssikkerheten og levekårene til personer med utviklingshemning.

Å velge selv: Kronikkforfatteren har selv erfart at personer med utviklings-hemning som mottar tjenester dessverre er alt for fleksible, medgjørlige og lettpåvirkelige, som igjen gjør at de gjør det tjenesteyterne mener er best. Det kan være alt fra småting som valg av mat til bruk av tvang og makt.  Foto: NTB scanpix

Saken oppdateres.

I 1991 kom Røkke-utvalget med følgende uttalelse til Stortinget: «Det har vært og er betydelige rettssikkerhetsproblemer ved HVPU-institusjonene», NOU 1991:20. Med noen modifikasjoner, kunne den uttalelsen like gjerne vært skrevet i 2013.

Årene gikk, men det ble ikke tatt ordentlige grep rundt problematikken knyttet til manglende rettssikkerhet, før man i 1999 fikk kapittel 6A i daværende «Lov om sosiale tjenester». Siden den gang har man hatt særskilt lovverk for bruk av tvang og makt overfor personer med psykisk utviklingshemning, en lovregulering vi finner under kapittel 9 i helse- og omsorgstjenesteloven. Lovverket skal være med å hindre at personer med utviklingshemning utsetter seg selv eller andre for vesentlig skade, og begrense bruk av tvang og makt.

«I dag ville ikke Kari stå opp, derfor dro jeg hun opp av senga. Hun ville ikke ha brødskive til frokost, men ville absolutt ha havregrøt. Etter en lang diskusjon med henne fikk jeg overtalt henne til at hun heller kunne ta brødskive med kaviar til frokost». Hvor ofte finner man slike tekster av sannheten i journalføringene helsepersonell er pålagt å skrive? Aldri! Det man heller kan lese er følgende: «Kari sto opp klokken 08:00. Dusjet. Dårlig matlyst, men spiste to brødskiver med kaviar til frokost. Rolig dag på stua ellers. Fin dag.». Jeg har erfart at personer med utviklingshemning som mottar tjenester dessverre er alt for fleksible, medgjørlige og lettpåvirkelige, som igjen gjør at de gjør det tjenesteyterne mener er best.

For å avdekke bruk av tvang og makt, er det etablert interne og eksterne system. Daglig journalføringer og tilsynsbesøk fra Fylkesmannen er to ulike og svært viktige virkemidler som skal fange opp det alvorligste det offentlige Norge kan utsette noen for. Hvem er fellesnevneren for disse systemene? Jo, det er den som til daglig utøver tjenestene. Man er helt avhengig av de som utøver tjenestene i hverdagen for å få selvbestemmelse og opprettholde rettssikkerheten – ansvaret ligger altså i deres hender. Mange ganger har jeg vært skremt. Jeg har vært skremt over hvor mye makt man har, i kraft at man yter tjenester. Hva er det som skjer bak boligens lukkede dører – selv med velsignelse fra høyere makter?

Stortingsmelding 45, om frihet og likeverd – om mennesker med utviklingshemming. «Det er et mål for regjeringen at personer med utviklingshemming blir likestilt på alle samfunnsområder. Dette betyr også at personer med utviklingshemming skal være like godt beskyttet mot vold og overgrep som andre». Det å ha fått diagnosen psykisk utviklingshemming, samtidig som at man har ett hjelpebehov, gjør folk i de fleste tilfeller sårbare. Sårbare for overgrep og for sårbare til å stå på barrikadene og kjempe sin egen sak. Vi finner ikke Kari på barrikadene med en mikrofon i hånden, mens hun forteller hvordan hun har det i hverdagen.

I september 2013 skal stortingsvalget avholdes og da er det opp til hver enkelt og avgjøre hvordan Norges fremtid skal se ut. Hvor mange av partiene som stiller til valg engasjerer seg i levekårene til personer med psykisk utviklingshemming? Jeg ønsker en helhetlig og samordnet politikk for hvordan Norge skal være med på å gi mennesker med utviklingshemming bedre livsvilkår og en rettssikkerhet av betydning. En politikk som fungerer i praksis som ikke gjør at kommuner velger å «gi blaffen» eller velge den enkleste utveien.

Engelske myndigheter ønsker nå å forby bruk av mageleie ved psykiatriske avdelinger. Grunnen til dette er at mageleie blir sett på som en risikosport – farlig og traumatisk. Mageleie er ofte brukt i norske helse- og omsorgstjenester for å avverge skade og det er et tiltak for å hjelpe tjenestemottakeren til å gjenopprette ro og finne trygghet i en kaotisk tilværelse. I september 2006 døde Eugene Obiora etter å ha blitt lagt i mageleie av polititjenestemenn. I artikkelen «Mageleie kan være livsfarlig», i Aftenposten 06.06.2007, viser rettsmedisinerne Nordrum og Haugen til forsøk med friske personer i mageleie. Etter å ha ligget i mageleie i tre minutter, sank den maksimale lungekapasiteten med 40 prosent. Hjertefrekvensen og blodtrykket sank med 30 prosent og hjertets slagvolum med 35 prosent.

Etter Obiorasaken kom Politidirektoratet med nye retningslinjer for bruk av mageleie. Politiansatte har nå grundig opplæring i slike teknikker, både under studietiden og når de er i tjeneste. I helse- og omsorgstjenester finnes ikke noe offisielt regelverk for hvordan slike teknikker skal gjennomføres. Det blir opp til hver enkelt tjenesteyter å handle ut ifra situasjonen, ofte uten, eller med mangelfull opplæring, i gjennomføring av slike teknikker. Trenger Norge at noen dør før man på alvor ser på bruken av slike teknikker innenfor helse- og sosialtjenesten?

Selv om det ikke står i dagens journalføring at Kari ble dratt opp av senga og ble overtalt til å velge en annen frokost enn den hun ønsket, betyr dette nødvendigvis ikke at hun ikke opplever bruk av tvang og makt. Bare Kari og tjenesteyteren vet hva som skjedde den dagen.

Oscar Aaslund Hovin, miljøarbeider, skal bli vernepleier. 

Oscar Aaslund Hovin, miljøarbeider, skal bli vernepleier. 

På forsiden nå