Jens eller Erna. Høstens valg blir kalt et statsministervalg, og det er tilstrekkelig med fornavnet på de to kandidatene, for dem kjenner vi godt. Men hva vet vi om de andre 167 representantene som vi skal velge?
Ikke mye, og noen kjenner knapt navnet på en eneste kandidat selv på den listen de vil bruke 9. september. Vi er mindre opptatt av kandidatene til stortingsvalgene enn til kommunevalgene, og det er naturlig siden vi ved riksvalg bare kan påvirke mandatfordelingen mellom partiene i fylket. Personene bak mandatene har vi overlatt til en partielite å velge ut ved nominasjonen. Men alle som er medlem av et parti, kan delta i dets nominasjoner og påvirke personsammensetningen, og vi bør ikke være likegyldig til hvem vi stemmer på.
Inge Lønning tapte for Michael Tetzschner i kampen om sikker plass på Høyres liste i Oslo, under nominasjonen i 2009. Lønning var skuffet over tendensen til at personer over 60 år, var lite ønsket på Stortinget, for mye tydet på at det var alderen som felte ham som da var 71 år, Tetzschner var 55. Men hva slags politisk kapital kan det ligge i en aldersforskjell på 16 år når begge er godt voksne, og som taler til fordel for den yngste? Hvis svaret finnes, så handler det om representativitet, altså hvem som skal få fullmakt til å fatte vedtak på vegne av oss i fire år. For årets valg er dette i hovedsak avgjort for måneder siden, og det er en del interessante trekk ved det persongalleriet som vi kommer til å sende på Stortinget i høst.
I notatet «Hvem skal styre landet?» tar tankesmien Civita for seg dette temaet. Notatet (Nr. 16/2013) bygger på forsommerens partimålinger og det kan med sikkerhet fastslå hvem rundt 150 av de 169 representantene i det nye Stortinget blir, mens det er noe usikkerhet knyttet til ca. 10 prosent (tilsvarer én kandidat pr. fylke).
Notatet viser at nasjonalforsamlingen kommer til å bli lite representativ, en tendens vi har sett lenge, også i kommunestyrene (men i mindre grad i fylkestingene). Gjennomsnittsalderen for kommende Storting vil være 46 år. Det blir flere under 30 og færre over 60 år sammenlignet med dagens storting, og i sistnevnte aldersgruppe er det bare Høyre og Ap som vil ha representanter. De aller fleste (85 prosent) vil være mellom 30 og 59 år. Andelen representanter fra næringslivet blir på knapt 30 prosent, en nedgang på nesten 30 prosent i forhold til i dag. Frp har relativt flest (vel halvparten) med denne yrkesbakgrunnen, mens Aps andel er på 16 prosent. 1/3 av representantene kommer fra det offentlige, som i inneværende periode. 82 prosent vil ha høyere utdanning, mens andelen i befolkningen er på ca. 30 prosent. Frp og Ap har lavest andel med høy utdanning.
Yrke, utdannelse og alder viser sosial og økonomisk representativitet, i tillegg kommer kjønn, inntekt og bosted. Sammen representerer de en umulig kabal, og i stedet for å være representativt, så har Stortinget i flere tiår vært et eliteorgan preget av middelaldrende menn med høy utdannelse, inntekt og status. Det er ikke helt dekkende for kommende storting der rundt 44 prosent vil være kvinner, en øking fra 39 prosent. Elitepreget blir likevel forsterket.
Å være folkevalgt betyr å handle gjennom argumentasjon og stemmegivning, og vi forventer at våre politikere stemmer slik vi ønsker i saker som opptar oss. Men denne holdningsrepresentativiteten er ikke mindre problematisk enn den sosiale, og det beste vi kan vente, er at partipreferansene på Stortinget noenlunde avspeiler valgresultatet. Særlig mer er ikke realistisk fordi hvert parti står fritt til å nominere de personene de ønsker mht. kjønn, yrke osv. Med tanke på representantenes holdninger, så forventes det at de i alle fall følger partiprogrammet i saker som blir omtalt der. Her bør det legges til at partiene nok først og fremst bruker nominasjonsprosessen til å komponere lister som antas å trekke velgere, og i mindre grad til å gjøre listene representative, i en eller annen forstand.
Det mest interessante i Civitas analyse er den markante økningen av «politiske broilere» i neste storting. Dette er et noe nedsettende begrep om (unge) politikere som ikke har annen yrkeserfaring enn organisasjonsarbeid, politisk eller ideelt. En tredel vil tilhøre denne kategorien, og det er en øking på hele 40 prosent. På flere måter utfordrer broilerne det tradisjonelle representativitetsbegrepet – og mer til. Det er derfor naturlig at vi møter dem med sunn skepsis, de kan tross alt komme til å være i flertall på Stortinget etter valget i 2017.
Her er tre spørsmål/påstander som er relevante i så måte:
Broilerne representerer en kvalitativ ny politikertype med en mer teoretisk forståelse av samfunnet i forhold til dagens folkevalgte med erfaringsbaserte samfunnsverdiene. Vil besøk på arbeidsplasser i løpet av valgkampene kompensere for dette? (Når Per Olaf Lundteigen (Sp) snakker «skævvbrukets» sak, så skjønner vi at han er blitt overbevist med sagflis rundt seg.)
Lekmannsskjønnet får stadig dårligere vilkår i samfunnet, og det kan raskt bli et fremmedord for broilerne. Det vil være uheldig, for selv i et gjennomrasjonalisert samfunn har alene bevissthet om skjønnet en viktig funksjon: Det bremser på tendensene til mer teknokrati, tendenser som bl.a. viser seg ved at skillet mellom politikk og administrasjon blir utydelig.
Det broilerne utvilsomt kan, er det politiske spillet: Hvordan få ting vedtatt. Men hva vil være den korrigerende faktor innenfor et relativt lukket miljø der åndsfrender som PR-folk/lobbyister i økende grad blir premissleverandørene?