Kronikk fredag 2. august 2013

Den grønne tråden

Miljøpartiet De Grønne ønsker samarbeid med Venstre, SV og KrF, i felles front mot Ap, Høyre og Frp.

Saken oppdateres.

Den siste tiden har Venstre brukt tid og unødvendige krefter på å kritisere Miljøpartiet De Grønne. Partileder Trine Skei Grande sier i Dagsavisen, at en stemme på oss er «helt på siden», mens nestleder Ola Elvestuen bruker energi på å prate ned vårt partiprogram. Det tyngste skytset kommer imidlertid fra Jon Gunnes, toppkandidat i Sør Trøndelag. Torsdag forrige uke sier han til OPP at «MDG er ikke noe parti», men «mer som en interesseorganisasjon.» I tillegg kritiserer han MDG for å mangle fokus på maktposisjoner som kan gi gjennomslag.

Venstre-toppene ser ut til å mene at De Grønne er et ensaksparti, uten vilje til makt. Begge deler er galt. Hvis de hadde kastet et blikk over grensen til Sverige hadde de fått avkreftet fordommene. I mange europeiske land er De Grønne større en Venstres søsterpartier. Ingen velgere i Tyskland er i tvil om at det nytter å stemme på Die Grünen. Partiet har vært arkitekten bak vedtaket om at Europas tyngste industriland skal bli uavhengig av både kjernekraft og fossil energi.

Lokalt har MDG vært del av styringskoalisjonen i Trondheim i ti år. Her har vi jobbet bredt, og har fått gjennomslag for våre saker på en rekke felt, blant annet i kultur-, byutviklings- og sosialpolitikken.

Vi er enige med Venstre i at velgere bør vurdere partiene på bakgrunn av helhet og sammenheng. Problemet for de etablerte partiene er deres forankring i ideologier skapt på 1800-tallet, rettet mot fortidens virkelighet. Dette gjelder spesielt Ap og Høyre, men det slår dessverre også inn i de mer miljøfokuserte partiene.

Det er her De Grønne skiller seg ut, ettersom vi har utviklet vår politiske tenkning i møtet med nåtidens mest kritiske utfordringer: ubalansen i økosystemene, forsuringen av havene, klimaendringene. Derfor går det en grønn tråd gjennom vårt program, der en konsekvent miljøpolitikk henger sammen med næringspolitikken, velferdspolitikken og samferdselspolitikken. Dermed slipper vi å møte oss selv i døra, slik partiene på høyresiden gjør når de forsøker å kombinere miljø og vekstdrivende markedsliberalisme – og slik partiene til venstre gjør når de sier ja til klimapolitikk, samtidig som de kjører på med uansvarlig vekst i oljeindustrien.

Den grønne bevegelsen har selvsagt hentet både inspirasjon og gode ideer fra de etablerte partiene. Fra venstresiden henter vi fordelingspolitikken og sterke arbeidstakerrettigheter. Fra høyresiden henter vi skepsisen til statlig overformynderi og fokuset på småbedrifter, mangfold og valgfrihet. På mange områder krever De Grønne mer styring over kapitalkreftene, men mindre formynderi over individene. Verktøyet er ofte desentralisering. Ved å støtte små bedrifter fremfor multinasjonale selskaper viderefører vi det beste fra markedsøkonomien. Ved å flytte makt fra staten og byråkratiet til kommunestyrer og lokalsamfunn styrker vi det lokale selvstyret.

Jon Gunnes og Venstre synes å sette likhetstegn mellom regjeringsmakt og innflytelse. Vi er selvsagt enige i at regjeringsmakt er et langsiktig mål for alle partier. Samtidig er det åpenbart at det finnes flere veier til innflytelse. Frps innvirkning på norsk flyktningpolitikk er en trist illustrasjon. Mer positivt er det at De Grønnes vekst alt har fått Venstre, KrF og SV til å bruke mer markant miljøretorikk.

Økt konkurranse om miljøvelgerne tvinger de andre partiene til å stille tøffere krav. Med De Grønne på Stortinget vil de andre partiene trekkes mot en mer bærekraftig politikk. Vi vil sette nye og viktige spørsmål på dagsorden, og vi vil markere tydelig motstand mot dagens høye utvinningstempo av olje. Vedtaket om å åpne Barentshavet viser hvor forunderlig mye enighet det er i norsk oljepolitikk. MDG vil være en garantist for nye tanker om en fornybar framtid.

Holdningen til regjeringsspørsmålet er en grunnleggende forskjell mellom De Grønne og de etablerte partiene. Denne forskjellen henger sammen med balansen mellom kortsiktig gjennomslag for små endringer og langsiktig gjennomslag for en kursendring i norsk politikk. Hvis Venstre binder seg på hender og føtter for å samarbeide med Frp i regjering, vil de miste muligheten for å bygge den opinionen som er nødvendig for å få gjennomslag for en reell kursendring i miljøpolitikken. En viktig rolle for De Grønne på Stortinget blir å vise at det finnes et alternativ til dagens politikk.

Å velge en slik strategi betyr ikke at vi velger bort innflytelse på konkret politikk. Denne innflytelsen kan utøves både gjennom formelle forhandlinger og ved at vi gir de gode kreftene i regjeringen bedre kort på hånden når de skal forhandle om miljøsaker. Et sterkt grønt opposisjonsparti vil gi alle regjeringer incentiver til å gjøre grønne prioriteringer. Og debatten vil flyttes over mot banehalvdelen til de mer miljøvennlige partiene. Ikke minst Venstre.

På forsiden nå