Noen nordmenn får kanskje en god eierfølelse når de rusler rundt på Champs-Elysees eller i Regent Street.

Noen nordmenn får kanskje en god eierfølelse når de rusler rundt på Champs-Elysees eller i Regent Street, skriver dagens kronikkforfatter. Foto: Poppe, Cornelius, NTB scanpix

Det er i alle fall kjent for noen at oljefondet eller Statens pensjonsfond Utland har kjøpt eiendomsobligasjoner på disse adressene. Jeg har mine tvil om dette øker opplevelsen for norske borgere på sightseeing eller handletur.

Norges Bank fikk mandatet til å kjøpe eiendom ute for et par år siden, uten noen offentlige diskusjoner. Totalt har oljefondet 4500 milliarder, og med høyt utvinningstempo vil det kanskje være 3-4 ganger større om 10 år.

For oss som arbeider med industriutvikling og innovasjon er ikke kjøpesentra noen kritisk faktor. Der er rikelig med kapital og kompetanse i denne sektoren både hjemme og ute. Det har det alltid vært. Handel tilhører verdens eldste aktiviteter.

Industri og avansert teknologiutvikling tilhører derimot vår moderne tid. Her er konkurransen intens. Det er industrien som har høyest produktivitet. Dens konkurransedyktighet er bestemmende for et lands velstandsutvikling. I motsetning til finansnæringen ser vi at det er industrien som stabiliserer i tider med økonomisk uro. Velutviklede industrinasjoner som Tyskland og Sverige bærer bedre gjennom finanskrisen enn andre europeiske land. Det er teknologi og industriell produksjon som har brakt oss inn i kunnskapssamfunnet og stadig driver det videre.

Den gamle industrien produserte store miljøutslipp, men det er også den moderne industrien som må legge grunnlag for miljømessig bærekraft. Bare miljøtiltak som industrialiseres gir vesentlig klimagevinst. Industrialiseringen har økt levestandarden og gitt muligheter for at mange flere kan bo på jorden, og den har skapt mer likeverdige forhold for befolkningen. Dette er grunnlaget for Kinas offensive industrisatsing. De skal fortsatt løfte 500 millioner mennesker opp i middelklassen. I de landene hvor industrien forfaller, rekrutteres nå igjen mange til fattigdom. Og mye av veksten i tjenesteytende næringer har nettopp sitt grunnlag i industriell effektivisering.

I Norge må vi være forsiktige med å skryte av at vi investerer vår oljeformue for de neste generasjoner. Hva trenger de for å være flinke og konkurransedyktige? Hva trenger de for å kunne strekke seg mot interessante liv der de kan skape noe, oppleve noe, føle mestring også i det framtidige globale samfunnet? Hvordan kan de bedre enn oss klare å ta vare på hverandre, håndtere konflikter og folkevandringer, eller skape bedre forståelse mellom kulturer og nasjoner?

Ingen klarer vel å gi det forløsende svaret, men vi kan være ganske sikre på noe. Menneskene vil konkurrere om å være flinkest, og de vil fortsette å utvikle kunnskap. De vil kommunisere mer og mer globalt, og det er de unge menneskene som vil være den vitale drivkraften. Er det dette vi legger til rette for med våre oljepenger? Inspirerer vi våre unge med eiendomsobligasjoner og børstransaksjoner rundt om i verden? Åpner vi opp for nye muligheter?

Jeg hadde følt meg mye mer komfortabel hvis vi hadde investert en del av våre oljepenger i kunnskapssentra enn i kjøpesentra. Og dersom vi investerte i kunnskapssentra og forskningsparker i de landene som har den yngste befolkningen, hadde vi oppnådd flere ting. Verdien på de fysiske investeringene ville øke, risikoen er lav, det er god formuesforvaltning. Samtidig ville det åpnes markedskanaler og utviklingsmuligheter for norske talenter, bedrifter og institusjoner slik at de lettere kunne delta i den globale konkurransen og kunnskapsutviklingen. Men like viktig: vi ville fått helt nye muligheter til å få nye talenter og ny kompetanse til Norge. Det ville hjelpe oss å utvikle mulighetene her hjemme.

Hvilke land snakker vi om? Er det de i de gamle landene i Europa vi bør investere i? Det føles tryggest utifra kulturelle forhold. Men det er ikke den unge befolkningen som vokser i disse landene. Denne veksten finner vi i Asia, Afrika og Sør Amerika. Her er store kull som skaffer seg utdannelse, de er sultne på karriere både ute og hjemme. Det er disse menneskene som vil lede kunnskaps- og teknologiutviklingen videre, og dermed også skape framtidens industri. De er dem vi må samarbeide med, det er der vi må investere i de voksende kunnskapsknutepunktene, da først kan vi si at vi forvalter vår oljepenger på en måte som kommer vår framtidige generasjoner også her hjemme til gode.

Det er oppløftende at flere politiske partier nå endelig har startet diskusjonen om den framtidige anvendelsen av oljefondet. Man er begynt å snakke om opprettelse av en del mindre fond med ulike mandater som kan utvikle spesialkompetanse på sine områder. Det diskuteres u-landsfond, miljøteknologifond, fond for unoterte aksjer osv. Noen av oss har deltatt i denne diskusjonen noen år. Vi ønsker å vise fram for sentrale myndigheter at på flere av disse områdene finnes utmerket kompetanse. Ja, kanskje den beste kompetansen kan framskaffes utenfor Oslo.

Jeg avslutter i disse dager en 25 år lang periode som leder av SIVA. Jeg har hele tiden vært opptatt av å vise fram den regionale kompetansen. SIVA har over disse årene utviklet sine største verdier i utvikling og investeringer i innovasjonssentra rundt om i landet. Gjennom tilsvarende prosjekter internasjonalt, ofte i samarbeide med Sintef, har SIVA også god oversikt over mulighetene globalt. Dette kan gi grunnlag for en spennende investeringsaktivitet med god avkastning både finansielt og kompetansemessig og gi framtidens bedrifter og mennesker interessante impulser.

Trondheim er i god posisjon, med internasjonalt anerkjente teknologimiljøer, voksende investeringsmiljøer, ledende innovasjonsmiljøer, samt en attraktiv by å bo i. Men det er krevende å konkurrere med Oslo.