Kronikk 5. september 2013

Gi barnevernsbarn trygghet

Det er behov for en stabilitetsreform i barnevernet. For mange barn som tas ut av hjemmet, opplever ny omsorgssvikt i offentlig regi.

Saken oppdateres.

Å ta over omsorgen for et barn er et av de største inngrepene myndighetene kan gjøre i barnets liv. Det vil likevel noen ganger være nødvendig. Myndighetene tar derved på seg et stort ansvar for å gi god omsorg og en bedre tilværelse. Lever vi opp til ansvaret?

Vi har mange dedikerte ansatte i barnevernet som hver eneste dag tilbyr trygghet, omsorg og hjelp til barn. Vi har mange fosterhjemsforeldre som gir god omsorg. Likevel er en av hovedutfordringene i barnevernet at barna flytter for mye. Flyttinger og brudd skaper enda flere traumer for sårbare barn som allerede er i en vanskelig situasjon.

For å vurdere om barnevernsbarna får god omsorg, er det avgjørende å ha kunnskap om omfanget av dette. I dag foreligger ikke holdbare data for flyttinger i barnevernet. Barnevernsstatistikken fra SSB viser at i overkant av 2 600 barn og unge i barnevernet flyttet i løpet av 2011. Det er alvorlige tall, men det som er like alvorlig, er at tallene sannsynligvis ikke er riktige. Både KS og Fosterhjemsforeningen gir klar beskjed om at de mener de tallene er svært usikre. Barneminister Thorkildsen medgir også at dataene om flyttinger i barnevernet ikke er holdbare slik de er i dag. Det som står igjen, er derfor følgende: Vi vet ikke om samfunnet tilbyr barnevernsbarn stabilitet og trygghet.

Magne Raundalen har uttalt at en fosterhjemsplassering som innebærer mange brudd, er en planlagt katastrofe, da påføres barna flere traumer. Barn er ikke pakkepost som kan leveres her og der. Noen barn føler det sånn. Andre føler at de bor i et hjem på oppsigelse. Tusenvis av barnevernsbarn flyttes mellom fosterhjem og institusjoner gang på gang gjennom barndommen. Barnevernet trenger en stabilitetsreform! Jeg vil nevne noen elementer som må være sentrale i en slik reform.

For det første: bedre oppfølging av fosterhjem, for å forebygge brudd. I fosterhjem gjøres det en fantastisk og formidabel innsats – man redder barn hver eneste dag. Men vi vet at mange etterlyser mer opplæring og forberedelse, veiledning og kontakt, mer oppfølging og bistand underveis. Det er viktig at fosterforeldrene får bedre betingelser, og det er avgjørende at vi unngår at barn feilplasseres i fosterhjem.

For det andre: Mer bruk av institusjoner for barna med mest krevende behov, som blant annet barnevernspanelet har pekt på. For de aller fleste barn er det bedre å bo i et hjem enn på institusjon. Men barn som trenger institusjonsplass må ikke feilplasseres i fosterhjem, da påføres barnet bare større belastninger.

For det tredje: Institusjoner og fosterhjem må knyttes tettere sammen, på den måten som blant annet en del ideelle institusjoner jobber. Når et barn går fra institusjon til fosterhjem er det viktig med god kommunikasjon, og at noen som kjenner barnet følger det hele veien. Det handler om relasjoner, tillit og stabilitet.

For det fjerde: Mer bruk av slektninger som fosterhjem. Det er mange som påpeker at hyppigere bruk av slektsbaserte fosterhjem er fornuftig. Vi bør først lete i barnets nærmiljø og nettverk når et barn trenger et hjem. Det skal gjøres i dag også, men mye tyder på at barnevernet i mange tilfeller er for kritiske i sin vurdering av slektninger.

For det femte: Endring av kriteriene som brukes ved flytting fra fosterhjem. Man må spørre om man i for stor grad jakter på det faglig sett ideelle tilbudet, på bekostning av stabilitet. Det er faktisk bedre med et halvveis fungerende fosterhjem, enn å flyttes rundt til man ikke har tilhørighet noen steder.

Det sjette punktet vil være at man må vurdere om ankemulighetene for biologiske foreldre har blitt for sterke og at det skaper ustabilitet for barna. Et syvende og viktig punkt er behovet for å lytte mer til barnet, å styrke fosterbarns medvirkning. Ved å ta barnets signaler på alvor vil det kunne bli lettere sette inn riktige tiltak og gjøre det lettere å leve sammen som fosterfamilie. Dette er ikke alltid enkelt i praksis, men er viktig for å forstå barnet og treffe riktige valg.

Vi må ta innover oss hvor skadelig det er å vokse opp under forhold med omsorgssvikt. Vi må også ta innover oss hvor skadelig det kan være hvis vi ikke tilbyr tilknytning og stabilitet i barnevernet. Det holder ikke å diskutere barnevern på et overordnet nivå, med lover og bevilgninger. Vi må våge å diskutere kriteriene og det skjønnet som barnevernet bruker, for eksempel når man flytter mellom fosterhjem. Hvordan vekter man stabilitet mot det faglig sett ideelle tilbudet? Vi må også spørre om man legger nok vekt på fordelene ved stabiliteten et slektsfosterhjem kan tilby i forhold til andre.

Vi må legge mer alvor i det ansvaret vi som samfunn tar på oss når vi tar over omsorgen for et barn. Barn trenger trygghet. Barnevernet trenger en stabilitetsreform.

På forsiden nå