Kronikk torsdag 5. desember 2013

Rent vann har sin pris

Hvor mye betyr godt og sikkert drikkevann? Kan og vil vi akseptere badeforbud, fiskeforbud og ferdselsforbud for at alle trygt kan slukke tørsten?

Saken oppdateres.

Det å gi folk godt, rent, sikkert og nok drikkevann er den viktigste oppgaven for oss som har ansvar for vannforsyning. MeTroVann- prosjektet handler om nettopp det. Prosjektet består i å knytte vannforsyningen i Melhus kommune og Trondheim kommune sammen og være hverandres reservevannforsyning. Dette vil gi en betydelig forbedret forsyningssikkerhet for abonnentene i både Melhus, Trondheim og Malvik. Mer enn 200 000 mennesker vil få en mye tryggere forsyning.

Det har naturlig nok vært en del medieoppslag omkring MeTroVann-prosjektet og innføring av restriksjoner rundt vannkilden Benna. Som så ofte ellers er det slik at når fellesskapets interesser skal ivaretas, medfører det at noen mister muligheter eller friheter de tidligere har hatt. Dette er et dilemma som det ikke er enkelt å håndtere. Det er heller ingen automatikk i at man får kompensert for de mulighetene man mister.

Vannet vi leverer, skal ha god kvalitet. I følge lovverket som regulerer vannforsyningen, er det vannverkseieren som er ansvarlig for at kvaliteten på vannet er slik at det til enhver tid er trygt å drikke. Dette ansvaret kan vannverkseier ikke overlate til andre, verken konsulenter, biologer, vannforskere, innbyggere eller grunneiere, selv om de nevnte ofte har stor kunnskap om enkeltforhold knyttet til vannforsyning og vannkilder.

En ferskvannsbiolog vil ha stor kunnskap om forholdene i en vannkilde, men sannsynligvis lite kjennskap til hva som kan svikte av teknologien som skal hindre at virus, bakterier og parasitter kommer ut av kjøkkenkrana. Vannverkseier må derfor sammenholde ulik ekspertkunnskap med egen erfaring og kjennskap til vannforsyningsanleggene. Dersom det verste skulle skje, for eksempel at vannbehandlingsanlegget svikter samtidig som det er E.coli/tarmbakterier i vannkilden, må vannverkseier vurdere konsekvensen av en slik hendelse.

I de fleste tilfeller vil det verste i vannforsyningssammenheng bety at mange mennesker kan bli alvorlig syke. Den risikoen kan ikke en seriøs vannverkseier ta. Vi kan ikke støtte oss på at det har gått bra fram til nå. Det gikk bra både i Bergen og i Østersund før man fikk store og alvorlige sykdomsutbrudd på grunn av smittestoffer i drikkevannet. Vannverkseier må derfor gjøre de tiltak som er nødvendige for å redusere både sannsynligheten for at det skal komme eksempelvis E.coli i drikkevannet og for at teknologien skal svikte.

I Trondheim har det vært jobbet lenge og systematisk med å redusere faren for sykdoms- fremkallende bakterier, virus og parasitter i drikkevannet. Dette arbeidet har gitt gode resultater. Den hygieniske vannkvaliteten i Jonsvatnet har aldri vært så bra som nå. Så har det heller aldri vært så mange mennesker som har fått sitt drikkevann fra denne kilden, og aldri har konsekvensene dersom det verste skulle skje, vært større.

Også i Melhus og rundt Benna har det vært – og er det – strenge restriksjoner på aktiviteten rundt vannkilden. Noe de som besøker Benna møter når de kommer fram, er et skilt med «bading forbudt». Det ville vært uheldig om ikke dette forbudet også skulle gjelde hytteeiere og grunneiere som har den samme tarmbakterieflora som folk flest og dermed representerer samme forurensningsfare.

I tillegg til at badeforbudet opprettholdes, innføres en del nye bestemmelser, blant annet at avløpsanleggene må oppgraderes og at det blir forbudt å ri langs vannet. De som blir berørt, synes bestemmelsene er unødig strenge og ville gjerne deltatt i en prosess om utformingen av bestemmelsene.

Vannverkseier vil gjerne ha et godt samarbeid med grunneiere og hytteeiere i området, men når det gjelder å sikre vannkvaliteten, kan vi ikke inngå kompromisser. Vi mener derfor at fastsettelse av klausuleringsbestemmelser ikke er egnet for medvirkning. Et parallelt eksempel kan være fastsettelse av fartsgrenser; det er heller ikke underlagt en medvirkningsprosess. Hvem skulle i tilfelle vært med; trailersjåførene, sportsbileierne, de som bor langs veien, de som bruker veien daglig eller de som bruker den en sjelden gang? Det kunne blitt svært vanskelig å komme til enighet.

Klausuleringsbestemmelsene må også være så enkle at de kan håndheves, på samme måte som med fartsgrenser. Det er trolig forsvarlig å kjøre både i 63 km/t og 66 km/t på enkelte strekninger i en 60-sone, men en slik variasjon ville blitt umulig å håndheve. Tilsvarende gjelder for klausuleringsbestemmelsene; de må være såpass enkle at de kan håndheves, og oversiktelige nok for de som skal forholde seg til dem.

Så kan man spørre om tiltakene og restriksjonene som innføres rundt vannkildene, står i forhold til det man oppnår med å innføre disse. Her er nok vannverkseiers klare oppfatning at trygt drikkevann for mer enn 200 000 mennesker er så viktig at det forsvarer både badeforbud i drikkevannskilden og begrensninger i aktiviteten på og rundt vannet.

På forsiden nå