Kysten står i flammer - det brenner ikke bare fordi det er tørt.
De tragiske brannkatastrofene ved årets start har rystet oss alle. Mange familier har mistet alt de eide og svimlende verdier har gått tapt. Brannfolk har gjort en heroisk innsats for å få kontroll med flammene, men likevel har det oppstått engstelse hos lokalbefolkningen. Spørsmålet er om vi kan lære noe av de voldsomme kystbrannene av den typen som vi så på Frøya og Flatanger?
Kraftig vind og uvanlig tørke for årstiden gjorde at brannene fikk et voldsomt omfang. Men det er en annen faktor som har fått liten oppmerksomhet: Mengden av brennbart materiale. Bildene viser gammel, grovvokst lyng, buskas, kratt og skog. Alle som jevnlig beveger seg ute i naturen kjenner igjen dette. Mangelen på husdyr i norsk utmark de senere tiårene har ført til en massiv gjengroing. På bakken hoper det seg opp med døde planterester. Når denne blandingen tar fyr i tørt vær brenner det med eksplosiv kraft. Blåser det storm i tillegg får man en katastrofe.
Denne utviklingen skjer over hele landet, men særlig langs kysten har den ført til dramatiske endringer. Det åpne kystlandskapet forsvinner i rekordfart. Alle fagfolk som har arbeidet med naturen langs kysten har advart mot konsekvensene. Det gjengroende landskapet er brannfarlig, og vinterens branner er ikke de første. I vår tid har vi opplevd en økende hyppighet av slike monsterbranner. For noen år siden brente det i tre døgn på Sotra utenfor Bergen. Dessverre blir årets branner heller ikke de siste. Mange idylliske naturperler og tettsteder langs kysten med umistelige kvaliteter er i faresonen.
Kan brannfaren reduseres? Problemene knyttet til gjengroingen av kysten er kompliserte og lar seg ikke løse i en håndvending. Men det er faktisk noen som allerede gjør en viktig innsats. De driver med villsau, den gamle norske utegangersauen. For å klare seg gjennom vinteren er den avhengig av gode røsslyngbeiter. De holdes i hevd med regelmessig brenning. Derfor har kontrollert lyngbrenning vært en integrert del av kystlandbruket gjennom flere tusen år. Driftsformen har stort sett forsvunnet i dag, og kysten gror igjen. I de senere årene har det imidlertid vært et gledelig oppsving i villsauholdet. Dette skyldes blant annet at villsauene er langt flinkere til å holde landskapet åpent enn andre saueraser.
Kontrollert lyngbrenning er brannforebygging: Økningen i villsauholdet har ført til at det i dag er flere som driver med kontrollert lyngbrenning enn for 20 år siden. Mange har vokst opp med denne kunnskapen, andre har gått på kurs for å lære det. Alle som driver seriøst med villsau er fortrolige med det gamle ordtaket: Ilden er en nyttig tjener, men en farlig herre. Arbeidet gjøres vanligvis på denne tiden av året. Nå er sjansen for skadevirkning på jordsmonn og annen vegetasjon minimal. Men man går selvfølgelig aldri ut i kuling og storm for å tenne på. Med god planlegging og nok folk er det mulig å styre ilden temmelig presist. Dessuten skal alltid brannvesenet varsles på forhånd.
Erfarne villsaubønder vil aldri brenne store arealer, men mindre felt som danner en mosaikk i landskapet. Dette gir de beste beitebetingelsene, og det lager samtidig brudd i vegetasjonen hvor det er lettere å lage branngater hvis ulykken skulle være ute. Aktiv villsaudrift med fokus på gode beiter blir på den måten et viktig bidrag til å dempe den generelle brannfaren som sakte men sikkert bygger seg opp i kystlandskapet. Velholdte lyngheier kan selvfølgelig også begynne å brenne uten at det er planlagt. Men det blir likevel aldri et slikt inferno av den typen som vi har sett de siste dagene. Et godt samarbeid mellom brannvernmyndighetene og villsaunæringen er derfor en vinn-vinn situasjon som er i alles interesse. Det høres paradoksalt ut, men problemet i dagens kystnatur er ikke at det brenner, men at det brenner for lite.
Samarbeidet mellom villsaudrift og brannvern fungerer svært godt i mange kommuner, f.eks. i Aukra på Møre. Men noen steder kan det likevel til tider oppstå interessemotsetninger. Dette er helt unødvendig, for hyppige kontrollerte branner er den beste beredskap man kan få mot store monsterbranner. Sentrale myndigheter bør derfor snarest få på plass et sett med egnede bestemmelser for kontrollert lyngbrenning.
Vandrende hyrder: Ikke alle steder kan brannfaren i landskapet reduseres med villsaudrift. Da er det nyttig å se på erfaringene fra andre steder. Manglende utmarksbeite fører til opphopning av såkalt fuel load’ over hele Europa. Noen steder går eksperter rundt og brenner vekk dette om vinteren, for å hindre storbranner om sommeren. Andre steder har de tatt opp igjen den gamle tradisjonen med det som på dansk kalles vandrende hyrder. Profesjonelle gjetere, med flokker av sau og geit og trenete hunder, hyres inn for å beite ned vegetasjonen i avgrensede områder. Når man har oppnådd den ønskede effekt på vegetasjonen, forflyttes flokken til andre områder. Slik kan man unngå uønsket tilgroing og redusere brannfaren. Bruk av gjetere i særlig omfang her til lands har hittil strandet på manglende finansiering. Men når man tenker over hvilke verdier som har gått opp i røyk i det siste, kunne kanskje dette være noe å vurdere, der verdifull bebyggelse trues av brannfarlig vegetasjon?