Hva er det som får 120 personer i Trondheim og omegn til å danne et samvirkeforetak og kjøpe seg inn i en gård på Melhus? Hvorfor ønsker bonden å få tunet fullt av glade amatører som knapt vet forskjell på gulrotgras og balderbrå?
Disse spørsmålene stilte vi oss også for ett år siden, da ideen om et såkalt andelslandbruk på Melhus ble satt ut i livet.
Nå, to dagsrevy-innslag og en dyrkingssesong senere, er det på tide å gjøre opp status for det første året med aktiv drift. Interessen for å bli med har overgått alle forventninger. De mest optimistiske håpet at andelslandbruket skulle bli fulltegnet til jul, men allerede i november var det fullt. I dag er det 120 betalende andelshavere og ca. 15 personer på venteliste. Fra juli måned kunne andelshaverne nyte godt av et stort utvalg grønnsaker, ved egen høsting på gården og via hentepunkter hjemme hos medlemmer med ledig plass i kjelleren. Avlingen passerte all forventning, både i mengde og kvalitet. Det er fortsatt mulig å høste grønnkål, for de som ikke har gått inn i vinterdvalen. Det er også etablert avtaler med andre lokale leverandører av frukt og økologiske kjøttvarer. Utvalget av tilgjengelige produkter omfatter altså mer enn det vertsgården produserer.
Prinsippet for andelslandbruk er, slik navnet tilsier, at en sammenslutning av forbrukere kjøper en andel av en produksjon eller i noen tilfeller i selve gården for å få tilgang til kortreist og økologisk mat. Motivene for å gå inn i slike ordninger varierer, men en gjenganger er redusert avstand mellom kunde og produsent og større trygghet for rene produkter med høy kvalitet. Utsiktene til å aktivt engasjere seg i selve dyrkingen er også viktig for mange som bor urbant med liten mulighet til å dyrke sine egne grønnsaker. For barnefamilier gir ordningen med andelslandbruk muligheten for å vise hvor maten kommer fra og hvor mye arbeid som faktisk ligger bak de varene vi vanligvis bare plukker med oss fra butikken.
For bonden kan andelslandbruket gi en trygghet for omsetning av produktene fra gården gjennom tett dialog med forbrukere der det er åpenhet omkring hva det faktisk koster å holde en gård i drift under dagens rammevilkår. Det finnes mange ulike modeller for hvordan koblingen mellom produsent og forbruker organiseres. Dette kan innebære ulik grad av aktiv involvering fra medlemmene og/eller betalt arbeidskraft, eksempelvis i form av en innleid gartner. På Medalhus er det en kombinasjon av frivillig innsats og innleid arbeidskraft som har blitt utprøvd i den første sesongen. Erfaringene så langt er at frivilligheten må organiseres godt, slik at fordelingen mellom medlemmene blir jevnere og at det blir mer forutsigbart for gartneren og bonden hvilken arbeidsmengde som kan forventes.
Gjennom å skape tettere bånd til forbrukere øker også mulighetene for å etablere andre former for verdiskapning fra gården. Mange kombinerer gjerne produksjonen av utvalgte produkter med gårdsbutikk der bonden selger egne eller andres varer. Medlemmene i Medalhus andelslandbruk har tilgang til potet fra gården hele året og det er i tillegg mulig å kjøpe miljøvennlig linoljemaling. Slik skapes nye markeder for lokal omsetning som styrker næringsgrunnlaget i landbruket. Med den usikkerheten som råder omkring betingelsene for å drive matproduksjon i Norge i dag, er det viktig å sikre et mangfold av koblinger mellom lokale bønder og forbrukere. Andelslandbruk er ett av flere alternativer som i tillegg til økonomisk trygghet for den enkelte produsent også er med på å øke forståelsen for bøndenes betydning i samfunnet.
Det snakkes i dag mye om verdien av å øke norsk selvforsyning i en verden der både klima og internasjonal økonomi ser ut til å bli stadig mer ustabile. Realiteten er imidlertid at det legges opp til stadig økende import av kraftfôr, blant annet fra plantasjer som fortrenger regnskogen. Denne utviklingen er ikke bærekraftig, verken sosialt eller økologisk, og matvaresikkerheten for kommende generasjoner svekkes ytterligere. Økonomien i dette systemet er også i stor grad avhengig av subsidier som fremmer import av kraftfôr, framfor å utnytte de ressursene som finnes på det enkelte gårdsbruk. Disse kostnadene er imidlertid fraværende i tabloidavisenes matbørser og andre framstillinger som skjuler den reelle prisen til såkalt «billig» mat.
Dersom norske forbrukere ikke har noe innblikk i verdien av å kunne produsere mat på en ansvarlig og trygg måte i sitt nærmiljø, er det heller ikke sikkert at slike hensyn prioriteres ved stemmeurnene eller på andre arenaer. Det en ikke kjenner til, kan en heller ikke være glad i, heter det. Det er her fristende å vise til en av ungdommene som fra åkeren på Melhus proklamerte i beste sendetid på NRK at han kunne tenke seg å bli økologisk bonde. Etter å ha sett hvor mye glede og engasjement som har kommet ut av det første året med andelslandbruk er vi ikke i tvil om at slike ordninger kan spille en viktig rolle i framtidas matproduksjon.