Kronikk fredag 2. mai 2014

Språk på helsa løs

Å skrive enkelt er ofte det aller vanskeligste.

Saken oppdateres.

Dårlig språk kan fort bli et demokratisk problem. I en artikkel i Adresseavisen 22. april fortelles det om pasienter som fortviler og ikke tør å ta medisinene sine fordi teksten i pakningsvedlegget skremmer vettet av dem. Det er kanskje ikke så overraskende. 17 sider med detaljerte beskrivelser av de grusomste potensielle bivirkninger kan gjøre enhver en smule skeptisk. Spesielt når disse beskrivelsene også er krydret med uforståelige fremmedord. Ifølge legemiddelforskriften skal et pakningsvedlegg være «lett leselig, klart og brukervennlig», men det betyr tydeligvis lite for legemiddelprodusentene. De ofrer gjerne mottakerens behov for å sikre sine egne, og skylder på EU-krav. Det blir for enkelt. Som alt annet handler det om penger og vilje, og som så ofte ellers så spares det på kompetanse og innhold.

Det snakkes ofte om at «content is king», men i møte med bedrifter og institusjoner, både i det private og offentlige, ser vi at det sjelden blir behandlet særlig kongelig. Det er ikke det at det skorter på informasjon. Den finnes i overflod, men det skorter på kompetansen og viljen til å sortere denne informasjonen til det beste for de som skal motta den. Når en bedrift skal ha på plass nye nettsider bruker de store penger på lekkert design, funksjonalitet og brukervennlighet, men glemmer ofte innholdet. Som tekstbyrå opplever vi stadig at vi blir koblet på helt til slutt, når pengene snart er brukt opp og premissene allerede er lagt. Tekst og innhold er nederst på rangstigen. Hvorfor? Muligens fordi tekst blir oppfattet som enkelt og som noe «alle» kan. Men å skrive enkelt og forståelig, samtidig som man gir presis informasjon, er ofte det vanskeligste.

Dessverre sitter det mange markedsansatte der ute og skriver etter samme lest som da de gikk på skolen – med flest mulig vanskelige ord, og så langt som mulig, som for å imponere læreren. Det får de ingen sekser for i vår karakterbok, da har de ganske enkelt misforstått oppgaven. For det handler om å være bevisst målgruppen du lager innhold for. Skriver du for en Star Wars-fanside så er det ikke bare greit, men påkrevd å bruke interne faguttrykk. Skriver du derimot for brede, og ikke minst for potensielt sårbare, målgrupper er det en annen sak. Hvis du må ha en mastergrad for å forstå hvordan du søker om dagpenger eller hva medisinene dine kan gjøre med deg, da blir dårlig språk plutselig et demokratisk problem som i verste fall kan gå på helsa løs. I stedet for avgjørende informasjon til folket, blir det eksklusivt innhold forbeholdt de ressurssterke.

Noen som har skjønt akkurat det, riktignok etter å ha fått solide doser kjeft, er NAV. I den store innbyggerundersøkelsen som kom i fjor scoret de svært lavt på kommunikasjon med egne brukere. De brukte et komplisert språk og brukerne slet med å forstå vedtak som angikk dem. NAVs egne brukerundersøkelser fortalte dem at brevene de sendte ut var for lange, inneholdt mye irrelevant informasjon, hadde overflødige vedlegg, for utydelige mellomtitler og vanskelig lesbar skrifttype. Brukerne slet rett og slett med å forstå hva som egentlig sto i brevene, noe som fort ble kostbart for NAV som måtte bruke tid på å forklare forvirrede brukere hva brevene de hadde mottatt egentlig inneholdt. Det fikk NAV til å bruke tid og krefter på å lage en ny standard for brev. I de nye malene har de forsøkt å bytte ut vanskelige begreper med vanlige ord fra dagliglivet, og tatt bort unødvendig informasjon, uten at det går på bekostning av innholdet.

Det er altså ikke umulig å skrive med tanke på lesernes behov samtidig som det faglige innholdet blir ivaretatt, men det krever vilje og ikke minst en forståelse for at språk er viktig. Språk er jo makt, sies det, men det har de tydeligvis glemt, de som faktisk sitter på makta i de store legemiddelselskapene. De har pengene, men hva skal til for at de også finner viljen til å sikre at pasientenes behov ivaretas? De kan jo starte med å akseptere at godt innhold koster, men at kostnaden ved å la være er langt større.

På forsiden nå