Har vi glemt Tsjernobyl – historiens verste kjernekraftulykke?
Ukrainerne har i hvert fall ikke det, enda mindre nå som Putin truer med å stanse tilgangen på russisk gass. Det vil Ukraina trolig måtte møte med enda mer kjernekraft. Det er det storpolitiske spillet bak uroen i disse dager.
Det gamle Sovjetunionen er for lengst avviklet. Men ikke ubetydelige reminisenser av gamle maktstrukturer fra Sovjettiden strekker seg fortsatt ut over det som tidligere tilhørte Kreml. Mest konkret så vi det på Krimhalvøya som Russland nå har annektert, og i den stadig politiske uroen i grensebyer mellom Russland og andre deler av Ukraina, satt i scene av maskerte russiske «sivilister».
Mange land har avviklet eller planlagt å stenge ned sine kjernekraftverk etter Tsjernobyl og Fukushima (Japan 2011), men ikke Ukraina. Landet får omtrent halvparten av sin elektrisitet fra 15 atomkraftverk, og de kan ikke stenges ned over natten. Det vil gi en enorm energikrise. Tvert imot arbeides det med planer om enda flere. For når Russland nå som straffetiltak har varslet en økning i gassprisen på 80 prosent, er situasjonen betydelig forverret – det vil si at Ukraina trolig må se seg om etter andre energikilder.
Men Ukraina står overfor en dobbeltfelle: I tillegg til en voldsom økning i gassprisen er Ukraina også avhengig av russisk kjernebrensel. For Russland er også en av verdens største produsenter av anriket uran. I tillegg kommer at halvparten av de ukrainske reaktorer er fra Sovjetperioden, og følgelig er nær utdatert.
Likevel har Ukraina prøvd å vri seg unna det grepet man satt i ved å kjøpe brensel fra det amerikanske Westinghouse. Men de brenselsstavene ble fra russisk side sagt å innebære sikkerhetsrisiko, og forhandlingene om kontrakten ble aldri sluttført. Slik kaster Tsjernobyl fortsatt lange skygger 28 år etter at katastrofen inntraff. Men er det så farlig? For å ta det helt lokalt: Så sent som i fjor måtte fortsatt besetninger av sau fra 12 kommuner i Nord-Trøndelag hentes ned fra beitene for «nedforing» som det heter, før de kunne slaktes og godkjennes som menneskeføde.
Tidlig på morgenen 26. april 1986 eksploderte en av fire reaktorer i atomkraftverket Tsjernobyl på grensen mellom Ukraina og Hviterussland. Det 500 tonn tunge reaktorlokket ble blåst rett i luften. En sovjetisk pilot og hans helikopter styrtet i flammehavet. Men det skulle bli betydelig verre: I løpet av de nærmeste ukene døde 56 mennesker av stråleskadene. I dag er det totale antallet dødsfall beregnet til oppimot 9.000 mennesker.
Sovjetmyndighetene varslet ikke om det som hadde skjedd. Først to døgn senere gikk alarmen – da fra et atomkraftverk i Skåne! En ansatt hadde vært utendørs en tur uten at noe skjedde. Da han gikk inn igjen gjennom sikkerhetsslusen, gikk alarmen! Forurensingen lå med andre ord der ute. Da andre atomverk, også i Finland, varslet om det samme, rettet man blikket østover. Først da innrømmet Sovjet at det forelå en «strålingssituasjon», at to personer var omkommet og at fire landsbyer var evakuert
Året etter besøkte undertegnede selv Tsjernobyl som del av en norsk parlamentariker/pressedelegasjon. Den ødelagte reaktoren var støpt inn i en sarkofag av betong, og vi spiste faktisk lunsj inne i kraftverket!
Det var betydelig verre utenfor: Pasienter i alle ledige sykehussenger, noen åpenbart døende. Byen Pripjat med 15.000 innbyggere virket helt forlatt, og er det fortsatt. Sovjetiske myndigheter var tydeligvis ute av stand til å hanskes med slike problemer.
Alle barn, ungdommer og foreldre i fertil alder var evakuert. Men vi så heller ingen eldre, unntatt de som lå åpenbart stråleskadet på sykehusene.
Vi var tre journalister. En snakket russisk. Vi forlot den offisielle delegasjonen, slik journalister av og til plikter å gjøre, tok oss frem utover en ubrøytet, smal bygdevei. Etter en tid kom vi til en liten, svært fattigslig landsby. Det røyk fra noen piper, men snøen lå urørt både på takene og på fortauene. Her bodde det ikke et menneske under 60 år, alle mer eller mindre etterlatt til sin skjebne. En og annen kone i tørkle og subbesid kåpe var på vei til butikken. Der hadde de lite eller nesten ingenting å selge, – hvilket vår russisktalende kollega fikk bekreftet.
Det var i det lille perspektiv et tankevekkende møte med atomkraftens – i bokstavelig forstand - uhyggelige sprengkraft. Men hvor ble det av hjelpeløsheten og sinnet vi følte den gang? Noen husker fortsatt den: Aldri mer atomkraft!
I dag fins det ifølge offisiell statistikk 435 reaktorer i drift ved atomanlegg i 30 land. Kina står for nesten halvparten av dem.