I to ulike kronikker skisserer jeg rammer for å forstå forholdet mellom Trondheims utforming og sosialt liv. Den første tok for seg NTNU/Midtbyen. Denne tar for seg bydelene, og her forsøker jeg å skissere hva som skal til for å skape gode liv i levende bydeler.

Bydelene: Bydelene er viktige for levende bymiljøer. Dette er temaet i kronikken. Bildet er fra Ila og Ilsvikøra. (Arkivbilde) Foto: Ivar Mølsknes

De fleste av oss lever betydelige deler av våre liv i lokalsamfunn, en bygd, et tettsted, en bydel. Dette er enheter som betyr mye for oss, men i varierende grad i løpet av et liv: Barn og ungdom opplever at nærmiljøet har avgjørende betydning for hva og hvem de omgir seg med. De voksne tilbringer mer av sin tid frikoblet fra nærmiljø, særlig i tilknytning til arbeid, og har dessuten en sosial orientering som ikke i like stor grad er avgrenset geografisk: De har kontakt med venner, familie og kolleger på andre måter enn ved å henge rundt i nabolaget.

I forskningsarbeid knyttet til naboskap og møteplasser har mine kolleger og jeg vært opptatt av at gode nærmiljøer oppstår der folk både har mulighet for – og også grunn til – å møte hverandre. Muligheter for å møtes kan være knyttet til fellesarealer, en park, lekeplass eller bare at man ser hverandre over gjerdet eller på veien. Møtene vil ikke minst kunne oppstå for eksempel i nærbutikker, kaféer eller biblioteker.

En utfordring for bydelene i Trondheim er, i likhet med bydeler i de fleste andre norske byer, at det er langt mellom slike møteplasser. Norske bydeler har sjelden torg, biblioteker og fortauskaféer. I Trondheim finner vi kaféer på Lademoen og i Ila, og selvsagt flust på Bakklandet og i Midtbyen, mens andre bydeler må greie seg med kjøpesentre eller kanskje en nærbutikk.

Kjøpesentrene synes å sluke og delvis dekke en del bydelsfunksjoner, og er potensielle møteplasser, men lukker møteplassene inne på en uheldig måte. For kjøpesenterkaféene tiltrekker seg shoppere som trenger en pause og i mindre grad dem som bare vil se på folk over en kopp kaffe. Enkelte bydeler i Trondheim har lokale restauranter, gjerne med italiensk-inspirerte menyer, men fungerer i varierende grad som lokal møteplass for befolkningen i sin fulle bredde.

Samtidig ser vi at enkelte bydeler lykkes med å skape samhold rundt institusjoner, for eksempel barneskolen der man er tilgodesett med en slik, ved fritidsaktiviteter som korps og idrett. Kanskje har man sågar en årlig lokalrevy. Problemet med disse er at de er tilbud mest i tilknytning til skolebarn eller forpliktende aktivitet.

For bedre å forstå mulighetene for mer inkluderende, og dermed sosialt bærekraftige, bydeler er det nyttig med noen teoretiske verktøy. Med forskerteamet Sosiologisk poliklinikk jobber jeg blant annet for å gi råd om hvordan fysiske strukturer påvirker sosiale muligheter. Særlig passiarteoriene er nyttige her, hvor vi identifiserer passiare soner, det vil si områder hvor folk oppholder seg i kortere eller lengre tidsrom, og som gir grunnlag for passiar, altså et tilfeldig møte, en liten prat, eller bare en gjenkjennende hilsen.

En passiar sone kan gjerne være en park eller en nærbutikk som benyttes av bydelens beboere. Vi identifiserer også passiare linjer, der folk møtes i forbifarten, for eksempel på et fortau eller langs gang- og sykkelstier. Kommunikasjon mellom møtende kan oppstå i forbifarten (Nordre gate en lørdag er et godt eksempel). Vi har også passiare nav, som er krysninger av stier, eller gang- og sykkeltraséer, for eksempel i et kryss eller et torv som binder sammen mange folkestrømmer. Kombinasjonen passiare linjer og soner er særlig interessant, hvor man både har opphold og passasjesoner, som man blant annet kjenner igjen fra fortauskaféer. Når mange nyter sin kaffe ut mot en mye brukt gågate, oppstår et stort potensial for tilfeldige møter mellom kaffedrikkere og forbipasserende. Nedre Bakklandet en lørdag eller søndag er et godt eksempel.

Men også tidsaspektet er viktig: Passiare tidspunkter oppstår i forbindelse med tilfeldige og planlagte hendelser og arrangementer. En bydelsfest, en fotballkamp eller en revyforestilling er eksempler. Men også spesielle værsituasjoner eller ulykker, samt sesongrelaterte aktiviteter som smitter i nabolaget, som å koste gata eller bytte til sommerdekk på bilen, er slike passiare tidspunkter. Disse sesongaktivitetene er også grunnlag for påskudd eller legitimitet for kontakt, det vi kaller interaksjonspåskudd. Delt ansvar for fellesområder gjennom dugnader, eller felles problemer som vann i kjelleren eller plagsom gjennomgangstrafikk, gir grunnlag for prat mellom naboer. Sist men ikke minst bidrar frivillig arbeid, som drifting av korps og idrettslag og lignende, til at særlig barn og deres foreldre har grunn til å samhandle.

At kommunikasjon (passiar) vil kunne oppstå på basis av fysiske strukturer og interaksjonspåskudd, betyr at små nyanser kan utløse ulike naboskap sosialt sett. Men det betyr også at liv i naboskap og bydel oppleves svært forskjellig fra én nabo til den neste, knyttet til familie- og livssituasjon.

Når man er opptatt av bedre bydeler (for eksempel gjennom ”områdeløft”) blir det nødvendig å forsøke å forstå denne sosiale dynamikken, som både handler om fysisk tilrettelegging og innblikk i ulike hverdagsliv. Ved å skape passiare muligheter, både gjennom gode fellesområder ute og inne og ved å tilrettelegge for lokal næringsdrift (butikker og kaféer) blir det mulig for folk i alle situasjoner å finne sosial tilhørighet.