Vikingene er på tokt igjen. Verdens største, kjente vikingskip, det 37 meter lange Roskilde 6, har gjort strandhugg i London. Det elegant rekonstruerte fartøyet er hjertet i British Museums første vikingutstilling på 34 år, på samme måte som båten var livsnerven i det vi oftest forbinder med vikingtiden.
Med sine dristige linjer og sin overveldende størrelse symboliserer skipet disse mektige fartøyenes rolle for over tusen år siden. Dets himmelragende stavn forteller ordløst, men overbevisende om basis for dåd og udåd begått av vikingtidens entreprenører, nemlig skipet. Vikingenes fremragende ferdigheter innenfor skipsbygging, sjømannskap og krigskunst ga dem en mobilitet, en rekkevidde og en suksess i handel, vandel og landvinning som savnet sidestykke i for- og samtid.
Ved British Museum har besøkstallene til vandreutstillingen Vikings, life and legend oversteget alle optimistiske forventninger. Folk strømmer til fra nær og fjern; til og med fra land hvor det ikke finnes spor av hårfagre eller berrføtte vikinger, men hvor man likevel har fått med seg at det i tiden mellom cirka år 800 og 1010 foregikk noe helt spesielt på våre breddegrader.
Jorddampende ferske funn som knapt har ristet sølevannet av seg, nye analyser av gammelt og nytt, samt samarbeid i et åpnere politisk landskap, har gitt rom for nyanserte tolkninger av vikingtidens mangfoldighet og betydning for utformingen av Europas geografi og historie.
Utstillingen presenterer spennende fortellinger som baserer seg på spektakulære og gåtefulle funn. Som for eksempel massegraven fra Weymouth, Dorset, som består av 50 uvørent halshugde individer. Isotop-analyser av ofrenes tannemalje forteller at de ikke alle hadde samme opprinnelse, men besto av folk fra både Norge, Sverige, Baltikum og Hviterussland. Mennene må ha blitt brakt sammen av noen med stor makt, store ressurser og kanskje enda større ambisjoner, for å utføre et for oss ukjent oppdrag.
Toktet som foregikk omkring år 1000 (i Knut den stores regjeringstid) gikk imidlertid dit høna sparker; mennene ble fanget og led, uten at de noensinne kom i kamp, en brutal død. En indikasjon på at vikingene ikke var så uovervinnelige som vi nordboere med en blandet følelse av skam og stolthet gjerne har trodd, og ifølge Williams et hint om at viking ikke er en geografisk tilknyttet identitet, men mer en type handling som gir identiteten viking.
Mindre uhyggelig, men like fantastisk er Hiddensee-skatten som består av smykker med så intrikat utførelse at moderne gullsmeder knapt kan gjenskape noe lignende. Hvordan havnet gjenstandene som bærer elementer av dyreornamentikk, nordisk mytologi, gresk-bysantiske innslag og kristne symboler, på øya Hiddensee i Østersjøen? Hvem gjemte dem her, og ikke minst, hvem hadde råd til å betale for fremstillingen av slike uhørte kostbarheter?
Og hva med den fascinerende Hogback-steinen, representant for et vikingfenomen som det hverken finnes et norsk navn på eller en forekomst av på norsk jord? De unike gravmonumentene med norrøn stil og symbolbruk er formet som et langhus og er utelukkende funnet på de britiske øyer.
Hovedkurator for utstillingen Tom Williams forklarer eksistensen av steinen ut i fra det som nettopp preger vikinger og vikingtid: Hvor de enn slo seg ned ser de ut til å ha blitt hurtig integrert i samfunnet, samtidig som de markerte sitt kulturelle særpreg ved å opprettholde elementer som var unike for deres herkomst.
Ved kreativt å integrere kjente og ukjente elementer oppsto nye kunstneriske uttrykk som manifesterte seg i den materielle kulturen. Man kan si at de på mange måter smidde seg en ny og særegen identitet.
Utstillerne overspiller på ingen måte det voldelige aspektet av vikingtiden. Ei heller har man gått i fellen og fremstilt vikingene som hovedsakelig fredelige bønder og bosettere.
At vikingtiden var befolket med både folk og røvere er det ingen tvil om, og trenden går i mange sammenhenger ut på igjen å slippe den krigerske viking ut av skapet. Om dette baserer seg på nyere tolkninger eller antakelsen om at Apokalypse nå selger mer enn Bondefortellinger skal være utsagt.
For de som var ofre for vikingenes mer voldelige sider, som for eksempel munkene ved klosteret i Lindisfarne i 793, opplevdes nok møtet mer som dommedag enn for de som bare opplevde å få nye naboer med lysere skjegg, blondere hårprakt og en noe annen målform.
Vikingene har for lengst lagt ned våpnene, men de lærde vil fortsette å strides. Om tolkninger og termer. I mellomtiden vil funn og analyser gi nytt innhold til begrepene og, uansett hva vi kaller denne spennende perioden i vår forhistorie, bringe oss nærmere en forståelse av en tid som vil fortsette å fascinere både lek og lærd. Noe utstillingen Vikings, life and legend i det splitter nye Sainsbury Exhibition Gallery ved British Museum er et høyst levende bevis på.
Utstillingen Vikings, life and legend er å se på British Museum til og med 22. juni og blir å oppleve ved Museum für Vor- und Frühgeschicte, Berlin, fra 10. september tom 4. januar 2015.