Kronikk mandag 23. juni 2014

Brems all-inclusive!

I mai pakket vår lille familie kofferter, barnevogn og svigerforeldre for å gjennomføre noe så traust som en charterferie på Kreta.

Saken oppdateres.

Målet var ikke vanskeligere enn å koble ut i sydlige omgivelser litt rimeligere enn i Juli. Turen gikk til Ocean Beach Club, et gedigent Ving-kompleks i Makrigialos på øyas sørkyst. Valget var ikke helt tilfeldig. Min kone ferierte jevnlig her i sin barndom og har derfor mange gode venner herfra. Vi fikk gleden av å tilbringe en del tid med disse der nede. Dermed fikk vi i tillegg til å slikke sol og drikke Mythos, et innblikk i hvordan de lokale opplevde turismen fra Nord-Europa og noen observasjoner av hvordan denne har utviklet seg de siste 25 årene.

Hovedrolleinnehaverne i kronikken er de lokale ildsjelene som driver restauranter, kneiper, barer og supermarkeder i Makrigialos. Mange av disse stedene vokste frem på 1980-tallet omtrent samtidig med at masseturismen nådde området. Langt på vei alle er familieforetak i ordets egentlige forstand. Her er gjerne tre generasjoner i sving samtidig.

Spisestedene har beriket skandinaviske ganer med god olivenolje, kleftiko, gyros og høy stemning de siste to-tre tiårene. I glansdagene formelig boblet det av liv her, noe som både gav opplevelser for stivbeinte nordboere og penger i kassa for lokale entreprenører. Middagshøyden er imidlertid passert. Det er få kunder, stemningen er dempet. Oppsigelser og nedbemanning er dagligdags.

Hvorfor skjer dette? Finanskrisen har selvsagt hatt betydning. Likevel, når grekerne skal gi en forklaring, så fremhever de ikke nasjonaløkonomiens kollaps. I stedet rettes blikket mot skandinavene som ferierer. «Turistene har endret seg», fikk vi høre. «Vi ser dem ikke i gatene lenger». Vi fikk historier om serveringssteder som tidligere hadde lange køer, som nå priste seg lykkelig dersom de fikk solgt et par hamburgere i løpet av et 12-timersskift. «Herfra ser jeg all-inclusive-køen på hotellet», sa innehaveren av ett sted. «Det er der de spiser nå, turistene».

Hvorfor har de forsvunnet ut av de trivelige gatene og lukket seg inne i sin egen lille boble?

På 1990-tallet var store deler av samfunnsvitenskapen opptatt av å forstå globaliseringen og dens konsekvenser. George Ritzer skrev en sosiologisk bestselger om det han kalte McDonaldiseringen av samfunnet. Ritzer observerte at stadig flere organisasjoner, og de fleste vestlige samfunn ble preget av fastfoodindustriens logikk, og at denne smittet over på mange kulturelle felt. Resultatet var mer homogenitet, mindre variasjon i tilbud og uttrykk. I et slikt lys er ikke all-inclusifiseringen av syden overaskende.

All-inclusifiseringen låner flere av de viktigste aspektene fra Ritzers samtidsdiagnose. For eksempel syntes det å være et økt fokus på forutsigbarhet i form av standardiserte varer og tjenester. En McDonaldsrestaurant er omtrent det samme på Jessheim som i Tokyo. På Ocean Beach Club får du kjøpt de samme varene som på Rema, og i restauranten får du samme slappe buffet som på Egon i tårnet. Du kan sende ungene på skandinavisk kino, og du kan trene på et senter som ikke skiller seg fra SATS eller 3T. De ansatte snakker skandinavisk, innredningen er fra IKEA. Lekeplassen er fra HAGS aneby og er ISO-sertifisert. Det er trygt, strømlinjeformet, komfortabelt og enkelt. Det er all-inclusive, og du vet hva du får. Hvorfor skulle du driste deg bort fra alt dette?

For skandinavene som reiser er ikke all-inclusifiseringen nødvendigvis et onde. Vi returnerer uthvilte og gyllenbrune. Vi har fått i oss nok kalorier til det som fremstår som en rimelig penge. Vi har fjaset rundt brisne ved bassenget og barna har fått oppleve minidisco. Ingen har skadet seg, ingen har fått vondt i magen. Det er rasjonelt, selvsagt.

Konsekvensen blir at det lokale næringslivet lider. All-inclusifiseringens logikk finner ikke veien inn i de mange tavernene og små utsalgene drevet av lokale krefter. Her råder variasjonen fremfor den triste og aldeles gjennomsnittlige tex-mex buffeten på hotellet. Variasjon betyr selvsagt også at noe kan være dårlig, annerledes, dyrt, uforståelig, lokalt, tregt eller vanskelig. Klart det gir mening å holde seg på hotellet.

Noen nøkkelord for all-incusiviseringen syntes å være standardisering , effektivitet , komfort, og i forlengelsen av dette – trygghet. Mister vi noe på veien? Opplagt. Vi mister forståelsen av at selv badesteder i Hellas er lokalsamfunn med særegenheter og kuriositeter. Fylt av ekte mennesker som lever og sliter der hver eneste dag, året gjennom. For oss blir alle steder hvor sola skinner i stedet et generisk Syden, hvor innholdet dikteres av Norsken, Svensken og Dansken.

Jeg unner nordmenn en årlig sløv uke eller to i palmesus. Mange av oss trenger det. Likevel vil jeg oppfordre til en viss motstand mot all-inclusifiseringen. Når du ligger og steker under sola på Santorini, Korfu, Kypros, Side eller Mallorca midt i Juli, er det ikke vanskeligere enn å oppsøke en litt luguber kneipe eller prøve en rett du er usikker på. Du kan gå på et annet supermarked enn din lokale ministore, eller du kan for den saks skyld legge joggeturen til noen lokale stier i stedet for å trekke inn i det glansede treningsstudioet.

Lykke til, og god sommer!

tomas.skjolsvold@ntnu.no

LES OGSÅ: - Gørr kjedelig å ligge på stranda med halve nabolaget!

På forsiden nå