Når Adresseavisen i dag kårer Liv Ullmann til «Årets trønder», går utmerkelsen til en av Norges aller største internasjonale stjerner.
Hun har vært nominert til Oscar-pris to ganger, hun har vært blant favorittene til å få Gullpalmen under filmfestivalen i Cannes, og sammen med Ingmar Bergman sto hun bak noen av verdens mest banebrytende filmer på 1960- og 70-tallet. Hjemme i Norge virker det som om vi ikke helt har forstått hennes sterke posisjon i den internasjonale filmverdenen. Etter at hun viste seg som et stort filmtalent i norsk film på slutten av 50-tallet, har hun bare hatt én stor filmrolle i Norge, i Arne Skouens «An-Magritt» fra 1969. Hun burde hatt langt flere roller i norsk film, og det var bortimot en skandale at hun ikke fikk nok støtte til å gjennomføre sin planlagte filmatisering av Henrik Ibsens «Et dukkehjem». Mange mener det norske filmmiljøet har brukt janteloven mot henne. I stedet ble det i svensk film hun fikk sitt store gjennombrudd og sine største utfordringer. Etter at hun i flere år hadde spilt sentrale roller i norsk teater, ble hun oppdaget av Ingmar Bergman. Det ble et lykketreff for begge parter. 24 år gammel spilte hun i Bergmans «Persona», og det oppsto en kjemi mellom dem som resulterte i flere filmer som står høyt på listen over den mest interessante filmkunsten som er skapt de siste tiårene. Den svenske professoren Maaret Koskinen holdt foredrag under et Ullmann-symposium i Dokkhuset i Trondheim tidligere i desember og la vekt på at Ullmann er mer enn en vanlig skuespiller. I sine beste roller var hun en medskaper og medforfatter med avgjørende betydning for filmenes endelige resultat. Noen publikummere har ment at hun som skuespiller bare har ett uttrykk, som lidende kvinne, men de kjenner ikke hennes karriere godt nok. Hun har stor variasjon bak seg, og kan dessuten være en humorist. Når det har tatt tid før hun ble profet i egen by, har det nok også sammenheng med at hun ikke har bodd så mye i Trondheim. Men hun har alltid hatt et nært forhold til byen, og hun har fått mer og mer anerkjennelse på hjemmebane de siste årene. Allerede i 1994 ble hun og Arve Tellefsen æresborgere av byen, og hun fikk Sør-Trøndelag fylkes kulturpris for 2001. I 2005 holdt hun 17.-mai-talen på Torvet. Der snakket hun blant annet om betydningen av å ikke bli for nasjonalistisk og å ha et åpent forhold til mennesker fra andre land. Hun fortjener honnør for slike holdninger. Ullmann har ved flere anledninger vist at hun er en samfunnsengasjert kunstner, og hun har vært ambassadør for Unicef og flyktningorganisasjonen IRC. Årets trønder er uten tvil en viktig internasjonal representant, ikke bare for skandinavisk filmkunst, men også for sin egen by.