For norsk politikk generelt og for statsminister Jens Stoltenberg spesielt var fredspriseventyret med Barack Obama gull verdt. Presidentbesøket ble til fulle en symboltung markering av at Norge igjen er tatt inn i den amerikanske varmen. Og i glansen fra Obama fikk statsminister Jens Stoltenberg anledning til å stå frem som statsleder igjen, hevet over alle småligheter som har påført ham og partiet en dramatisk nedtur på meningsmålingene nå i høst.
Fredsprisen er selvsagt ikke ment å være en døråpner for særnorske politiske interesser. Men sideeffekten av at vi deler ut verdens mest prestisjefulle pris, kan vi likevel ikke underslå – i hvert fall ikke når Nolbelkomiteen valgte å gi prisen til verdens mektigste leder. Selv om president Obamas besøk på statsministerens kontor kan kalles en høflighetsvisitt, har møtet åpenbart stor politisk betydning.
Bare den realitet at Stoltenberg får møte presidenten, vise ham utsikten fra sitt kontor i 17. etasje og småprate litt, betyr noe. Den felles pressekonferansen, som avsluttes med at de to statslederne klapper hverandre på skulderen, sender ut signaler om vennskap og gode relasjoner. Uavhengig av hva de snakket om bak lukkede dører, viser møtet at forholdene er forandret, fordi Stoltenberg aldri fikk noen tilsvarende mulighet mens George W. Bush var president.
Prisutdelingen ble derfor også en markering av at forholdet til vår nærmeste allierte er blitt normalisert. Det betyr langt mer for et lite land med beskjeden internasjonal innflytelse, enn for verdens eneste supermakt. I tillegg er det naturligvis viktig for Norge å få presentert noen av våre synspunkter på de store utfordringene, som krigen i Afghanistan, en ny klimaavtale og energispørsmål. Politiske samtaler med en amerikansk president betyr noe, selv om møtet er av uformell karakter.
Stoltenberg kunne naturligvis ikke stille tomhendt opp etter toppmøtet. Anledningen kunne ikke bli bedre for presentasjon av en norsk bistandspakke til Afghanistan på vel 600 millioner kroner til oppbygging av sikkerhets- og politistyrker. I tillegg fikk regjeringens representanter god amerikansk respons på klimapolitiske satsningsområder som regnskog og finansieringsordninger for tiltak i fattige land. Nærmere rollen som såkalt pådriver i klimapolitikken har vel regjeringen aldri vært.
For Jens Stoltenberg personlig er det ingen tvil om at møtet med Obama var et høydepunkt i karrieren. Alle som møtte ham etterpå fikk oppleve en statsminister som nesten holdt på å lette fra bakken. Stoltenberg har hatt en svært tung høst som statsminister og leder for et parti i fritt fall. De dårligste meningsmålingene viser en nedtur på hele ti prosent siden valget. Det er en historisk fiasko, utelukkende selvforskyldt.
Men nå kan Stoltenberg håpe på Obama-effekten.