Å arbeide mot atomvåpen er åpenbart i tråd med Nobels testamente. Fredsprisen til ICAN er betimelig, selv om atommaktene protesterer.

I morgen mottar ICAN Nobels Fredspris. Det skjer en drøy uke etter at dommedagsklokka ble stilt. Klokka viser hvor stor lederne av Bulletin of the Atomic Scientists tror faren for en global katastrofe er. I 2010 viste den seks minutter på midnatt. Nå er det to og et halvt. Faren for atomkrig er større enn på mange år, ikke minst på grunn av ordkrigen mellom USA og Nord-Korea. At årets fredspris går til en organisasjon som arbeider mot atomvåpen, er et viktig signal.

LES LEDEREN: Prinsippene koker bort i Nobel-kålen

I september lyktes ICAN med å få brorparten av FNs medlemsland til å signere forbudet. Organisasjonen håper at det er et første skritt på veien mot en verden uten atomvåpen. De mener at risikoen for at våpnene tas i bruk er for stor. At en atomkrig vil føre til ubegripelige ødeleggelser og lidelser, er hevet over tvil. Å arbeide for å hindre at det skjer, er åpenbart i tråd med Nobels testamente.

Kritikere av fredsprisen mener at et forbud mot atomvåpen er urealistisk. Atomvåpen gir en for stor strategisk fordel til at atommaktene vil gi avkall på dem. Uavhengig om kritikerne har rett eller ikke, fremstår prisen til ICAN som betimelig. At de har lyktes med å skape oppmerksomhet og engasjement rundt kampen mot atomvåpen, er en bragd i seg selv.

Flere nasjoner, deriblant USA, Frankrike og Storbritannia, har valgt å markere symbolsk motstand mot prisen ved å ikke sende ambassadørene sine til prisutdelingen. I stedet skal nestkommanderende ved ambassadene stille. Det er smålig. Å delta i fredsprisseremonien handler ikke bare å om hedre prisvinnerens arbeid, men også om å vise respekt for fredsprisen som institusjon. Da bør man delta, selv om man er uenig med årets prisvinner.

Arbeidet mot masseødeleggelsesvåpen har en lang vei å gå. At statsledere kan bli overbevist om å undertegne et forbud, viser at det finnes vilje til å skape en verden hvor atomtrusselen ikke kaster skygger over fremtiden. Fremfor å markere avstand til ICAN, bør atommaktene la seg inspirere av organisasjonens arbeid. Det gjelder også NATO-land som Norge.

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter