Hver gang offentligheten får innsyn i regnskapene til Norges idrettsforbund (NIF), skapes det nye avisoppslag som avdekker ukultur, tvilsom pengebruk og utgifter som idrettstoppene burde forstått vil vekke harme blant alle på grasrota i norsk idrett.

Åpenheten som kulturminister Linda Hofstad Helleland har tvunget frem i Norges idrettsforbund, viser med all tydelighet hvor viktig det er at offentligheten har innsyn i hvordan organisasjoner som mottar betydelige pengesummer fra staten, egentlig bruker pengene sine.

Styret i NIF har nå for tredje gang gitt offentligheten innsyn i regnskapene for de siste årene. Tidligere har vi sett eksempler på uvettig pengebruk gjennom dyre middager, tusenvis av kroner til kostbare vinflasker og skyhøye regninger for underholdning. Nå avsløres det også at NIF har brukt penger på konsulenttjenester for å svare på vanskelige spørsmål fra journalister samt innleie av gamle idrettshelter for å snakke varmt om OL-planene i Oslo.

Alle disse eksemplene avdekker en ukultur i idrettens øverste organer som på ingen måte kan forsvares. Pengebruken er et slag i ansiktet på alle fedre og mødre som kveld etter kveld driver norsk breddeidrett og som deltar på dugnader, som trenere og støtteapparat på idrettens nederste plan rundt om på fotballbaner, i idrettshaller, alpinbakker og lysløyper landet rundt.

Avsløringene rundt pengebruken i Norges idrettsforbund har skjedd utelukkende fordi samfunnet har krevd åpenhet rundt idrettens bruk av penger. Når noen kikker deg over skulderen, er det vanskeligere å sløse med pengene. Kravet om åpenhet må derfor ikke stoppe ved idretten. Det er grunn til å tro at ekstravaganse og uvettig pengebruk ikke begrenser seg til NIF alene.

Kulturministerens kamp for åpenhet i idretten må spre seg til andre organisasjoner som mottar offentlig støtte. Også i kulturlivet, i tros- og livssynssamfunn, humanitære organisasjoner og politiske partier bør organisasjonene pålegges samme krav om innsyn som vi nå har fått på plass for idretten.