De siste to ukene har vist at ingen land i verden er bedre enn Norge i vintersport. OL i Pyeongchang har skapt begeistring og stolthet.
De problematiske sidene ved arrangementet har fått liten oppmerksomhet. I forkant var innslaget av negative saker stort. Det har handlet om russernes dopingjuks, korrupsjon i IOC, kostbare anlegg og manglende plan for etterbruk.
Sett bort fra uværet i starten og glisne tribuner på skiøvelsene, har Sør-Korea vært en verdig arrangør av de olympiske leker. Samtidig er det mange som ser med skepsis på trenden om at vinter-OL ikke lenger arrangeres i tradisjonsrike vintersportsland.
Rundt om i Norge er det blitt satt i gang mange lokale initiativ. Både Trøndelag, Tromsø, Oslo og Telemark har hatt planer om OL, men de har strandet på grunn av mangel på forankring og massiv motstand.
Det er et paradoks at vi så gjerne vil delta i OL, bruker enorme ressurser på å bli best, uten å bidra til å arrangere festen. To av begrunnelsene er gigantomani og korrupsjon. Det fremstår som dobbeltmoralsk at vi da skal glemme nettopp dette de to ukene OL foregår og at vi skal forsyne oss av medaljer mens andre nasjoner må betale for gildet uten at vi tar ansvar selv.
Derfor bør idrettsstyret i den neste fireårsperioden, som starter neste vår, ha som en av sine hovedoppgaver å gjennomføre en grundig prosess med det mål for øyet å finne Norges beste fremtidige OL-arrangør. Den beste måten å påvirke IOC på, er å gå foran som et godt eksempel. Norge må vise verden at det er mulig å arrangere lekene på en mer bærekraftig måte, hvor edruelighet og etterbruk står i sentrum.
Også vesteuropeiske nasjoner er ønsket som OL-arrangører. Derfor bør det være mulig å stille krav om et mer moderat og bærekraftig arrangement når Norge leverer inn sin neste OL-søknad.