Norge er i samme kattepine som mange andre land som sliter. Derfor blir det galt uansett hva Norges Bank gjør med styringsrenten.
Etter å ha levd på verdensøkonomiens aller grønneste gren, har virkeligheten innhentet AS Norge. Oljeprisen har falt kraftig, arbeidsledigheten øker og pessimismen råder grunnen. Ingen vet hvor lenge Norge vil gjennomleve økonomiske utfordringer. Er vi nederst i en bølgedal, eller er vi på vei inn i en ny normalsituasjon? Det eneste som er sikkert er at perspektivene slik de ser ut nå, er svært dystre. Det er ingen tegn til oppgang i oljeprisen, fastlandsbedriftene greier ikke å kompensere for nedgangen i petroleumsindustrien, pessimismen er voksende og det er faretruende lav vekst i økonomien. På den andre siden av regnestykket er det derimot ingen avtagende etterspørsel etter enda mer penger til offentlig sektor.
Norges Bank har fått sterk kritikk etter at styringsrenten er satt ned til 0,75 prosent. Hensikten er å bruke det lille som er igjen av rentevåpenet til å utløse etterspørsel etter varer og tjenester. Sentralbanksjef Øystein Olsen vedgår at det har en mørk bakside at renten blir enda lavere. Billige, låne penger skal stimulere økonomien og motvirke nedgang. Det er bare det at rentenedgang også stimulerer boligmarkedet.
Er det noe Norge definitivt ikke trenger, er det enda høyere boligpriser. Prisene på kvadratmeter, hvitevarer, parkett og fliser har gått jevnt og kraftig opp i mange år, i takt med at rentene har gått ned. Boligprisene har økt vesentlig mer enn den generelle prisstigningen. Væpnet med stadig billigere lån har boligkjøpere bydd over hverandre. Så lenge rentene fortsatt er lave og husholdningene har jobb, er det ingen fare. Men hva skjer med evnen til å betjene gjeld når arbeidsledigheten øker enda mer og når prisen for å låne penger igjen øker?
Norges Bank og regjeringen er i en økonomisk kattepine. Uansett hva de gjør, vil de bli kritisert, fordi alle virkemidler har en minusside med alvorlige bieffekter. 7. oktober skal regjeringen legge frem forslag til statsbudsjett for 2016. Kritikken av statsbudsjettet fra politiske motstandere og ulike aktører vil fortone seg som en mild bris sammenlignet med det koret som trolig reiser seg senere i høst, når det går opp for nyvalgte ordførere og kommunestyrer at dårligere tider gir dem lavere skatteinntekter.
De økonomiske gullårene er over, og mange valgløfter vil fordampe.