Norges passive forhold til EU åpner for ny lovgivning uten noen som helst nasjonal debatt.

Foto: Darin Russell

I går slo avisen Nationen opp ett av de siste EU-direktivene som er blitt norsk lov, nærmest i all stillhet. Muligheten for såkalte gjenkjøp i forbindelse med store forsvarskontrakter faller nå bort. For norsk industri er verdien av slike gjenkjøp én til halvannen milliard kroner i året. Ordningen sikrer dermed at mye av verdiskapningen i forbindelse med kjøp av militært materiell i utlandet skjer i Norge.

Direktivet skal skape et mer åpent marked for forsvarsmateriell. En slik liberalisering er positivt, og kan bidra til å få bort ekstra kostnader som gjenkjøpsavtaler kan føre med seg. Det er bra for statsbudsjettet. Norsk forsvarsindustri trenger forutsigbarhet og må kunne konkurrere på like vilkår med industrien i andre land. I det lange løp er man tjent med færre diskriminerende hindringer og bindinger.

Det er foreløpig for tidlig å slå fast hva slags effekt direktivet vil få for norsk forsvarsindustri. Bortfallet av gjenkjøp vil føre til at kontrakter faller bort. På den annen side vil et mer åpent marked gi muligheter til å konkurrere på områder som tidligere har vært lukket.

Likevel er det merkelig at dette direktivet blir en del av norsk lovgivning uten en eneste debatt. Regjeringen har tidligere omtalt gjenkjøpsordningen som et av de viktigste næringspolitiske virkemidlene man har overfor forsvarsindustrien. Men den samme regjeringen finner det ikke bryet verd å ta saken til Stortinget. Muligens fordi det er forholdsvis bred enighet om Norges kurs.

Men det er både misforstått og skadelig for Norges forhold til EU. Vi er vant til at norske utenriksministre sier at vi skal «utnytte handlingsrommet» og føre en «mer aktiv Europa-politikk». For å gjøre flosklene til virkelighet er første betingelse å sørge for at vi har en levende debatt om Norges forhold til EU her hjemme.

Europautredningen, som kom i fjor, har dokumentert at Norge har vært tjent med EØS-avtalen. Men vi er ikke tjent med å overlate beslutningsmyndighet til EU for så passivt å tilpasse oss det som kommer av nye lover. Det er en sikker oppskrift på jevnlige opprør, slik vi for eksempel har opplevd med postdirektivet.

Effektiv forvaltning av norske interesser er det ikke.