Matproduksjon

I dette innlegget vil jeg se nærmere på det økende problemet mellom rovdyr og beitenæringa. I Norge har vi ca. tre prosent av totalt areal som er dyrkbart. Og utmarksbeite er en enorm ressurs for sauenæringa som, på begynnelsen av juni kan sende opp sau med lam. Og i september kan de ta ned slakteklare lam.

Ved å bruke utmarka som beiteressurs kan bøndene bruke all innmark som slåtteareal. Dette bidrar til økt produksjon. Lammeproduksjon er også den produksjonen som bruker minst importert soya. Er det da rett at vi dette lille landet skal la rovdyra overta en så ren beiteressurs?

Det har vært bevilget statlig støtte til forbyggende tiltak mot rovdyr. Men det har vist seg at tapstallet holder seg oppe tross både gjetere og vokterhunder. Det er også slik at det er vanskelig å skaffe midler og kyndige gjetere. Først og fremst er vi avhengig av å kunne produsere så mye mat som mulig, for i dagens verden med stadig økende uroligheter kan vi ikke stole for mye på import fra utlandet. Også har vi store ressurser i naturen som vi kan høste mer av.

Ved å bruke mer utmark til beiting, kunne vi frigjort mer areal for grasproduksjon. Slik kunne det gitt økt produksjon av både sau og melk. Økt beiting i utmarka kunne forhindret gjengroing. Som i dag også er et stort irritasjonsmoment. Det ville gitt en mer avsentralisering av landbruket og levende bygder.

Men en av de store ulempene er den økende stammen av rovdyr, som gjør at bøndene heller bruker av dyrkaarealet hjemme ved gården til beite. Rovdyra har også vært kroken på døra til mange matprodusenter, som ikke ville utsette seg selv og dyra for lidelsene lenger.

Jeg vil avslutte med at jeg tror vi må komme opp med en ny rovdyrpolitikk der problemdyr kan felles med en gang de utgjør en fare for beitedyr og ikke vente til tapstallene er oppe i 30-40 prosent. Jeg tror også at det å legge opp til økning i beite-næringa, vil hjelpe på de store problemene i verden fordi da ville importen av soya trolig gått kraftig ned.