Debatt

Byantikvaren skal ikke være en skjødehund

Hvis en offensiv rolle skal være et sentralt element hos Trondheims nye byantikvar, kan vi kanskje se fremtiden an med en viss uro, skriver Leif Maliks i dette debattinnlegget.

Hvem overtar? Innleggsforfatteren blir urolig for byantikvarens rolle i fremtiden når han ser på hvem som har søkt om å få overta etter profilerte Gunnar Houen (bildet). 

Saken oppdateres.

Byantikvaren går fra borde etter 32 år. I den anledning drøftet Adressas Stein Arne Sæther 28. april det aktuelle vaktskiftet i en tankevekkende artikkel: «Hvem skal passe på byen nå?». Desto kjedeligere er det at redaktørens refleksjoner ikke har resultert i noen meningsutveksling.

Sæthers kanskje viktigste poeng er at «også den nye byantikvaren får lov til, og tør, å innta en tydelig posisjon i den offentlige debatten om hvordan fremtidens Trondheim skal se ut.»

Hvis en slik offensiv rolle skal være et sentralt element hos Trondheims nye byantikvar, kan vi kanskje se fremtiden an med en viss uro. I en oppsummering av søkerne (Adressa 31. mai) er det ingen som så langt har vært profilert med hensyn til byens kulturminner, slik eksempelvis Daniel Johansen har vært.

LES OGSÅ KOMMENTAREN (PLUSS): Hvem skal passe på byen nå?

Byråkrater tør ikke

Forklaringen er kanskje enkel: Ansatte i byråkratiet vil, eller tør ikke, ha andre oppfatninger offentlig enn sine overordnede. Da er det tryggere å ligge lavt – selv om man sitter inne med kunnskap som andre mangler – og som strengt tatt burde tilflyte debatten.

Det viktigste som kommunen kunne gjøre for å vitalisere byantikvarens posisjon, er trolig å omgjøre mandatet til en åremålsstilling etter mønster av Riksantikvaren eller byantikvaren i Oslo.

Med et åremål på seks år, og mulighet til forlengelse én gang, kunne man unngå at virksomheten stivner og ender opp i faglige blindgater, og isteden jevnlig tilføres nye blikk utenfra. Nå lar man, på prinsipielt tvilsomt vis, til og med avtroppende byantikvar være delaktig i valget av ny byantikvar (Adressa 31. mai).

LES OGSÅ: Liten rift om å bli byantikvar i Trondheim

Folk vil andre ting

Vi bør også huske på at mange av de føringene som har ligget til grunn for dagens byantikvarkontor strekker seg tilbake til begynnelsen av 1970-tallet, og særlig til det dokument som kom i 1976: «Trondheims bybilde». Alle vet at landet, og byen vår, er betydelig endret på disse 40–45 årene.

Folk vil andre ting med sine hus; politikerstanden er splittet med henhold til hva som er rimelig og ønskelig å gjøre i byens sentrale deler; fortetting er blitt stikkord med stor retorisk verdi.

Også antikvarene er for øvrig preget av moteluner; en tid skal det være kontrast og flate tak i eldre strøk, en annen gang tilpasning.

LES OGSÅ DEBATTINNLEGGET: «Det mest ettertraktede området i vårt nærområde står i fare for å bli avstengt for allmennheten»

Minstekrav til politikerne

Uansett tillegger det en ny byantikvar å ta stilling til en rekke kompliserte spørsmål, hvor det kanskje viktigste blir å revurdere fremtid og skjøtsel av de mange bevaringsområdene som har oppstått, og som i liten grad fungerer etter intensjonene.

Personen bør ha analytiske og pedagogiske evner, både kunne redegjøre offentlig for hvordan nåtidens kulturminne-dilemmaer ser ut – og skape entusiasme for løsningene!

Til gjengjeld bør et minstekrav til politikerne være å signalisere (også administrativt) at heller ikke morgendagens byantikvar skal være en skjødehund, men en kraftfull premissleverandør i den offentlige debatten.

Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter.

Hør våre kommentatorer på podkast:

Hat, kjærlighet, fotball og trønderfest

Leif Maliks - kunsthistoriker 

Leif Maliks - kunsthistoriker 

På forsiden nå