Debatt

Jo, jeg har felt noen tårer for at Trondheims siste videobutikk legges ned

Helgene blir aldri de samme igjen, skriver Caroline Berg Olsen i dette debattinnlegget.

Avskjed: Caroline Berg Olsen beskriver videoutleiebutikken Riwa på Heimdal som en konstant i hennes liv.  Foto: Leikny Kristine Havik Skjærseth

Saken oppdateres.

Nå stenges dørene i Trondheims siste videokiosk. Å si at jeg ikke har felt noen tårer over det ville vært en løgn.

Riwa har vært en konstant i mitt liv, og en institusjon her på Heimdal.

LES OGSÅ: Stenger byens siste videosjappe

I fjor høst kunne vi lese opptil flere artikler i lokale aviser om hvordan den siste videosjappa klorte seg fast, og lovord haglet fra stamkunder fra alle sider, inkludert fra nabokommunene.

At folk tok turen fra Klæbu for å kjøpe smågodt er virkelig ikke noe å undre seg over; Riwa har det største utvalget av alle, hvertfall for oss saltlakrisentusiaster, og kombinert med verdens hyggeligste betjening, og muligheten for å leie eller kjøpe film i tillegg er kombinasjonen uslåelig.

Les også debattinnlegget: Pengene kan ødelegge Pokemon GO

Vokst opp med Riwa

Jeg er en av dem som har vokst opp med Riwa; det frister nesten å si «vokst opp på Riwa», så mye tid som jeg har tilbragt i film- og smågodthyllene der opp gjennom åra, både i gammelbutikken og de i sin tid nye lokalene hvor butikken holder til nå.

Noen av mine beste barndomsminner er helger hvor mamma eller pappa spurte om vi ikke skulle leie film, eller de forgyllede hverdagene hvor min bestemor tok meg med for å leie film og kjøpe smågodt helt uten grunn – eller det var nok en grunn.

Jeg er et vanedyr, og i min barndom var det kun to filmer jeg ville leie; Disneys Robin Hood, og Fuglekrigen, sistnevnte var den eneste måten å få meg ut av senga på.

Les også debattinnlegget: - Rema ødelegger butikksenter

Husker spenningen

Jeg husker spenningen i det vi skred opp trappene i de gamle lokalene, og fryden av å få plukke smågodt selv – lakris og skumsopp, og de der gule kulene som var så sure at man ikke kunne ha dem i munnen mer enn et par sekunder i slengen.


Etter hvert oppdaget vi at det gikk an å leie spill også, og atskillige ukelønner ble brukt på å leie Aladdin til Super Nintendo, et spill jeg for så vidt senere klarte å få kloa i da Riwa sluttet med spillutleie.

Min tremenning og jeg hadde et intenst forhold til denne butikken, så intenst at vi i barneskolealder allerede hadde fastslått at «Her skal vi jobbe en dag!», og meldte da også fra om denne interessen titt og ofte.

Les også debattinnlegget: «Alt det vonde han har prøvd å legge bak seg, kommer veltende tilbake som en tsunami»

Innom daglig

I sommerferien var vi vel innom nesten daglig for å kjøpe kjærlighet og tyggis, og etter hvert også Pokèmonkort da disse tok Norge med storm.


Ikke vet jeg hvordan vi klarte å få familiemedlemmer til å donere 30 kroner hver flere ganger daglig til Pokèmonkort, men vi ble hvertfall så ofte å se i køa, at de ansatte til slutt bare spurte oss hvor mange pakker vi skulle ha når de først så oss.

Da ungdomsskolen kom, og man plutselig var gammel nok til å innse at man kunne kjøpe sitt eget smågodt, ble det fast tur innom for å hamstre lakris hver fredag etter skolen, og hver helg var det leiefilm med kompisene.


Utallige timer har jeg tilbragt i krangel med folk om hvilken film vi skal leie, og i frustrasjon av å ha sett «alt» av skrekkfilmer.

Jeg husker èn slik episode, hvor vi ikke kom til enighet, og en i følget spurte daglig leder Arve om han ikke hadde noen nye anbefalinger. Da kom det kontant: «Ikke noe som hun der liker!»

Les også debattinnlegget: «Jeg opplevde det som at landet mitt var i fare»

Takk til Arve

I dag tilhører det nok sjeldenhetene å kunne ha en slik kontakt med ansatte, å føle at man er litt bedre kjent enn bare som kunde og betjening, at det føles naturlig å småprate over disken, og at det å komme inn i butikken nesten er som å komme hjem.

Selv om videoleie nok har gått nedover også her i huset de siste åra, har smågodtforbruket og kjøp av filmer gått opp, og vi har passet på at til enkelte anledninger som f.eks. nyttårs-skrekkmaratonen skal det leies film.

Netflix er slett ikke det samme.


Jeg vil benytte sjansen nok en gang til å takke Arve, og alle som har jobbet på Riwa oppgjennom åra, for et flott tilbud, mange hyggelige samtaler, og for å ha vært en bauta for oss som har vokst opp på Heimdal.

Helgene blir aldri de samme igjen.

Les flere debattinnlegg på adressa.no/meninger

Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter.

På forsiden nå