Debatt

- Jeg er ei jente på 19 år og jeg tørker rumper på jobb

«Ja, du leste rett – jeg tørker rumper» skriver Helene Margrethe Råness i dette debattinnlegget.

Fordommer: «Jeg skal si det som det er : Jeg var redd for å jobbe som helsefagarbeider lærling. Rett og slett på grunn av alle meningene og teoriene folk hadde» skriver ei 19 år gammel jente fra Trondheim. 

Saken oppdateres.

Jeg er ei jente fra Trondheim på 19 år. Jeg er lærling som helsefagarbeider. Ja, du leste rett – jeg tørker rumper.

Det er den tilbakemeldingen jeg får når andre spør hva jeg driver med.

Og selvfølgelig er det også en del av jobben, men det er en så utrolig liten del.

Jeg gikk helse og oppvekst på videregående og hadde derfor to valg etterpå, påbygging til generell studiekompetanse eller å jobbe som lærling.

Les også debattinnlegget: Snakk om sex og samtykke

Var redd

Jeg skal si det som det er: Jeg var redd for å jobbe som helsefagarbeider lærling. Rett og slett på grunn av alle meningene og teoriene folk hadde.

Derfor valgte jeg å søke påbygg og velge den «lette» veien for å unngå disse fordommene.

I løpet av sommeren endret jeg syn: Jeg ville bli helsefagarbeider og få jobbe med mange ulike mennesker.

Ennå hører jeg «åå, du tørker rumper på jobb?»

Les også debattinnlegget: 58 kg og altfor tjukk

Noe å tenke på

Uansett om du er en av dem som ville ha svart på den måten eller ikke, vil jeg gi deg ett synspunkt å tenke på:

La oss si, du er en eldre person og har nylig kommet på en omsorgsbolig. Der har du ennå egen leilighet, men du har punktbesøk der hvor du får hjelp.

Du trenger hjelp til det meste. Om morgenen ligger du til vi kommer, fordi føttene dine er ikke sterke nok til å stå på egenhånd.

Du trenger hjelp til å dusje, fordi du ikke klarer å løfte armene for å få vasket kroppen og håret.

Les også kommentaren: Å være tilflytter i ei ny og ukjent bygd byr på mange utfordringer

Rød knapp

Du har mistet muskulaturen og kontakten med musklene som gjør at du kan bæsje. Ja, du trenger rett og slett hjelp med å bæsje. En så grunnleggende og personlig ting.

Til frokost deler vi brødskivene i små biter, slik at du skal få svelget ordentlig og ikke sette noe i vrangen.

Når besøket er over sitter du i stolen på stuen, og der sitter du til neste besøk, fordi du ikke kan reise deg. Kanskje ligger Se og Hør akkurat litt for langt unna til at du når det.

Din trygghet er en rød knapp du enten har rundt halsen eller på armen. Den setter deg i kontakt med oss, helsefagarbeidere.

Les flere debattinnlegg på adressa.no/meninger

Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

På forsiden nå