Debatt

«Anne B. Ragde er hverken konge eller redaktør, men hun snakker kanskje på vegne av seg og sin bendelorm»

FÅR SVAR: Anne B. Ragde reagerte kraftig på Sven Egil Omdals siste innlegg i spalten Fripenn. Nå får hun svar fra Omdal. 

Saken oppdateres.

Mandag 3. oktober forkynner Anne B. Ragde – med CAPS LOCK og firfoldige utropstegn (!!!!) at det ikke eksisterer noen grenser for den skjønnlitterære forfatter. «Vi gjør hva vi VIL, vi, nemlig!», som hun så lavmælt formulerer det.

Lørdag 1. oktober skrev jeg i Fripenn-spalten at det er en grunnpilar både i jussen og etikken at den angrepne har rett til å forsvare seg, men at forfatterne trekker seg inn i ordtåken og mumler om kunstens frihet når noen kritiserer deres misbruk av levende modeller.

Mark Twain skrev en gang at bare konger, redaktører og folk med bendelorm har rett til å bruke det redaksjonelle Vi.

Anne B. Ragde er hverken konge eller redaktør, men hun snakker kanskje på vegne av seg og sin bendelorm når hun skriver: «MUMLER...?! SERIØST...? Vi mumler faen ikke. Vi roper høyt!! Himmelhøyt! Og den stemmen kalles BØKER!!»

Du finner ikke bedre argumentasjon i noe kommentarfelt.

Her er innlegget fra Anne B. Ragde: «Vi mumler ikke. Vi roper høyt!»

Ikke rettsløst rom

Ragdes ramaskrik overdøver likevel ikke dette enkle faktum: Skjønnlitteraturen eksisterer ikke i et rettsløst rom.

Ingen av paragrafene i Straffeloven som setter rammer for ytringsfriheten har unntak for folk som skriver 80.000 ord og brenner for sine litterære prosjekt.

Forfatterne kan selvsagt skrive hva de vil, men hvis ordene deres blir et alvorlig overgrep mot enkeltmennesker eller grupper av mennesker, vil de bli straffet som oss andre. Domstolen vil gi dem mer slark enn jeg ville fått – og det er i orden - men grenseløs er ikke friheten deres.

Her er innlegget Ragde reagerte så sterkt på: Virkeligheten slår tilbake

Personvernet gjelder

Lovverket er den første sirkel av begrensninger rundt det skrevne ord. Journalister har også en annen, mindre sirkel. De presseetiske reglene er strengere enn loven, og gir blant annet den som utsettes for alvorlige påstander rett til samtidig imøtegåelse.

En slik rett er ikke brukbar i skjønnlitteraturen. Men personvernet gjelder også for fiksjonslitteraturen når den beveger seg ut av fiksjonen og over i den virkelige verden.

Når Knausgårds forlegger forsikrer at «Min kamp» har vært utsatt for grundige etiske vurderinger, erkjenner han samtidig at skjønnlitteraturen har en slik indre sirkel. Den er ikke nedfelt i skriftlige regler og omfattet av noen selvdømmeordning, slik presseetikken er, men den eksisterer.

Les også Terje Eidsvågs kommentar: Sannhet på bok

Ikke så vide rammer

Skriver Anne B. Ragde i sin neste roman at en navngitt, eller lett gjenkjennbar, person har voldtatt sine døtre, vil både etikken og jussen slå inn. Det er nok derfor så mange av de virkelighetsnære forfatterne venter til den de vil angripe, er død.

Selvsagt må skjønnlitteraturen ha vide rammer. Men ikke så vide at Anne B. Ragde kan gjøre hva hun vil, eller HVA HUN VIL!!!, som hun selv ville uttrykt det.

Hun kan veive med armene så mye hun lyster, men også for henne slutter friheten til å veive nøyaktig der en annens nese begynner.

Hør våre kommentatorer snakke om det nye kommunekartet, Stoltenberg-boka og byutviklingsmote

Les flere debattinnlegg på adressa.no/meninger

Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter.

På forsiden nå