debatt

Jeg er ikke så raus at jeg slipper dem inn på min egen eiendom

Mislyktes: Jeg sto igjen fortvilt og lei meg. De må sove ute i natt igjen. Hva annet kunne jeg ha gjort?, spør Marianne Danielsen. (Bildet er fra Bakke bru hvor flere rumenere bodde for noen år siden, og har ikke noe med denne saken å gjøre.)  Foto: Foto: Glem Musk

Saken oppdateres.

Jeg føler meg hjelpeløs. En ettermiddag i helga skulle jeg hente Karoline (min 6-årige datter) hos ei venninne og på vei over gata i Fortunalia gikk jeg meg nesten på tre mennesker som gikk langs veien opp mot Jonsvannet med sekk og bærposer. De stoppet meg for å spørre etter veien.

LES OGSÅ: Husbanken vil ha hjelp til å telle bostedsløse



De skulle til Frelsesarmeen for å finne et sted å overnatte. De fortalte på veldig dårlig engelsk at de hadde ligget i telt frem til nå, men at det var blitt for kaldt om natten. De var redde og hjelpeløse. De hadde bare det de sto og gikk i. Jeg tenkte at jeg måtte hjelpe dem å komme seg til denne adressen i byen. Jeg vil anslå at de var mellom 55–60 år, to kvinner som var søstre og den enes ektemann. Først tenkte jeg at jeg skulle sende dem med bussen til byen og betale for dem, men forsto raskt at det ikke var noen god idé da de ikke ville ha funnet frem til adressen. Jeg bestemte meg derfor for å kjøre de tre menneskene til sentrum og hjelpe dem å finne tak over hodet. På vei ned til sentrum ringte jeg operasjonssentralen (politiet) for å få tips til hva jeg kunne gjøre. De ga meg den samme adressen – Frelsesarmeen i Hvedingsveita. Vi kjørte dit – gikk ut av bilen med bæreposene og ringte på døren.

LES OGSÅ: Noe er råttent i kongeriket Norge



Ingen åpnet. Utenfor sto det to menn, helt klart ruspåvirket. De kjeftet på både meg og mine tre medmennesker, sa veldig stygge ting og fortalte meg hvilken idiot jeg var som ville hjelpe disse menneskene. De skulle smadre bilen min og ba meg "fuck off". Jeg kjente at jeg ble redd og tok med meg de husløse ut av veita. Jeg forsøkte å ringe til ulike institusjoner uten å lykkes. Ei veldig hyggelig jente stoppet opp og spurte om vi trengte hjelp. Jeg forklarte situasjonen, hun var sosionom og kom med noen tips til steder vi kunne kontakte. Jeg forsøkte – men fant ingen løsning. Mannen sa på stotrende engelsk: «Norway – big houses, garages, cars – but no sleep». Jeg kjente at det utfordret hvordan jeg ser meg selv som raus, som er en av mine personlige verdier – jeg vil gjerne hjelpe, men jeg er ikke så raus at jeg slipper dem inn på min egen eiendom.

LES OGSÅ: Han må gå med fotlenke i bygdebyen



Det er tungt å tenke på at jeg er slik – hit, men ikke lenger. Jeg greide ikke å hjelpe dem. Jeg måtte si «beklager – jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg får det ikke til.» Alle tre tok meg i hånden og kysset den. Sa «big heart» og vinket til meg der de gikk nedover Prinsens gate. Jeg sto igjen fortvilt og lei meg. De må sove ute i natt igjen. Hva annet kunne jeg ha gjort?

LES OGSÅ: Tett, men ikke tett i pappen

På forsiden nå