Debatt

Ja, jeg er sinna. Hvordan behandler Trondheim kommune sine eldre?

«Mora mi ble stuet vekk på et lite rom» skriver Kim Småge om eldreomsorgen på slutten av 90-tallet. Hun viser til politikernes lovnader, og mener at intet har skjedd.

Skjedde det noe?: Kim Småge mener at eldreomsorgen ikke er blitt bedre, til tross for mange lovnader. 

Saken oppdateres.

En sjukepleier, som i utgangspunktet liker jobben sin, ei som tar utdanning. Maren Hansen, hun sender et «May Day, May Day,» via Adresseavisen her i Trondheim til oss som bor her.

Hun driver og brenner ut. Hun skriver at det yrket hun har valgt blir bare verre og verre. Hun vil være til stede for eldre på sjukehjem og gi ei hånd, være medmenneske for noen som trenger ei hånd, der og da.

Hun etterlyser politikernes løfter om flere arbeidsplasser, bevilgninger til de som er pleietrengende. Det handler om Oss. Meg og Deg. «De som bygde Landet», som Erlend Loe sa.

Jeg bygde ikke Landet. Eller gjorde jeg? Jeg har jobba et helt yrkesaktivt liv. Betalt min skatt. Jeg veit at en dag blir det jeg som blir pleietrengende. Krank kropp, men forhåpentligvis oppegående i hodet.

Les også: - Jeg vil jobbe som sykepleier, men er redd jeg ikke vil overleve

Les også: Null søkere på faste sykepleierstillinger i Trondheim


Minnene om mamma

Men så kommer minnene tilbake. Etter å ha lest denne artikkelen, så kommer minnene tilbake. Den hånda som jeg eventuelt skal holde i, får minnene tilbake.

Mora mi, mammaen min, ble stuet vekk på et lite rom på Søbstad Sjukehjem med tre andre snart døende. Mor fikk da endelig et enerom i døgnet før hun døde. Pleierne, de som sto på lønningslista, de var der. Gjorde sitt beste. Takk skal dere ha.

Men oppi all sorgen med å miste ei mamma, så var det så alt for trist: Lite ansatte, semre bevilgninger, nedprioriteringer, politiske vedtak.

Jeg snakker om eldreomsorgen på slutten av nittitallet. Den var stort sett ikke til å leve med, enn si dø med. Men jeg, uansett mors siste dager, så trodde jeg på politikerne her i byen, som fikk overskrifter i Adressa om at «dette prioriterer vi, bevilger penger, klart det».

Les også: Jeg er kommunens eldreomsorg. Alt du hører er sant. Hver kveld hører jeg gråt i korridorene

Er du opptatt av familieliv? Da bør du lese om pappaen som opplever fotballen som et stort pyramidespill, der barneidretten er et endeløst mas etter mer dugnad

Nedprioritert

Skjedde det? Maren Hansens innlegg viser i klartekst at intet har skjedd. Nedprioritert. Pleierne, de som er på lønningslista til «den lutfattige Trondheim by», har bare to hender.

Hvordan behandler Trondheim sine eldre (som jeg nok blir en del, av om X antall år)?

Lite liflige framtidsutsikter. For alle oss som er født rundt 1945!++. Eldrebølgen kalles det. Hvilken framtid kan vi se fram til? Pensjonistvennene og meg? Dø på sotteseng? Ramle om kull av hjerneslag? Brekke lårhalser? Få vite at St. Olavs Hospital ikke prioriterer den slags.

Jeg er sint. Men Maren, og dine medstudenter, ikke gi opp. I mellomtida kan politikerne våre tenke på at de en gang muligens blir pleietrengende de også.

Ja, jeg er sinna.

Hører dere, Rita & Co, som dirigerer denne byen, ta ansvar for alle dem som ikke er taleføre, byen har ikke vært det den er foruten dem.

Hør våre kommentatorer snakke om hylekor, regjeringskrise, boikott og svart fredag.

Les flere debattinnlegg på adressa.no/meninger

Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter.

Pleietrengende: «Jeg veit at en dag blir det jeg som blir pleietrengende» skriver Kim Småge. 

Pleietrengende: «Jeg veit at en dag blir det jeg som blir pleietrengende» skriver Kim Småge. 

På forsiden nå