Debatt

Jeg blir sint. Og skuffet. Og flau over å kalle meg norsk

«Jeg føler det blir feil å ikke heve stemmen når mine kjerneverdier blir brutt rett foran øynene på meg», skriver Sandra Skrødal i dette debattinnlegget.

«Hvordan kan jeg være stolt av et land som dehumaniserer mennesker, sender barn tilbake til krigsherjede områder, splitter familier, bryter med lovens rettssikkerhet og mangler empati og medmenneskelighet ovenfor mennesker som ikke ble født innenfor landets grenser?» spør Sandra Skrødal. 

Saken oppdateres.

Klokka er 14.10 brasiliansk tid, og jeg sitter fredfullt på altanen min i andre etasje og ser utover den nye byen jeg allerede begynner å se på som et hjem. Jeg spiste nettopp knekkebrødet mitt med makrell i tomat, som jeg var så heldig å få tilsendt i en pakke fra gode, gamle mor, den lange veien fra Norge.

Så heldig jeg er som er norsk, tenker jeg. Så heldig jeg er som har muligheter, frihet, gratis skolegang, rettssikkerhet, penger og ytringsfrihet. Så heldig jeg er som får sitte her på den andre sida av jordkloden, rik på nye erfaringer, uten bekymringer, og med mat og tak over hodet.

Men stolt, det er jeg fader meg ikke. Hvordan kan jeg være stolt av et land som dehumaniserer mennesker, sender barn tilbake til krigsherjede områder, splitter familier, bryter med lovens rettssikkerhet og mangler empati og medmenneskelighet ovenfor mennesker som ikke ble født innenfor landets grenser?

Les også debattinnlegget: Jeg var forleden på visning, og første bud var på kr 210 000 over prisantydning


Leste om Mahamud

I går leste jeg igjen en historie om en innvandrer som har blitt offer for de nye innstrammingene innenfor asylpolitikken, som Sylvi Listhaug så stolt viser fram og «liker og deler».

30 år gamle Mahad Abib Mahamud, som har bodd i Norge i 17 år, stiftet familie, utdannet seg og fått fast jobb som bioingeniør på Oslo universitetssykehus – ble plutselig fratatt både sitt statsborgerskap og sin arbeidstillatelse. Ikke fordi han hadde gjort noe galt, brutt noen lover eller sluttet å bidra til det norske samfunnet, men fordi UDI hevder at han løy på asylsøknaden sin. Da han som mindreårig asylsøker kom til Norge, hevdet han at han kom fra det krigsherjede Somalia, mens UDI mener at han kom fra nabolandet Djibouti. Derfor mener UDI og Sylvi Listhaug at han ikke har rett på norsk statsborgerskap og arbeidstillatelse mer.

Ja, jeg skjønner at Norge ikke kan ta inn alle de 65 millioner menneskene som dessverre er på flukt over hele verden i dag, i et land med et areal på bare 385 180 km². Det har vi verken kapasitet, plass eller penger til. Men hva med å begynne å sette ting litt i kontekst og perspektiv? Hva med å begynne å se mennesker som mennesker, i stedet for å fokusere på merkelapper og papirer?



Les også kronikken: Kvinner bør drikke mindre alkohol enn menn


Bruke penger på å hjelpe

Listhaug sier at jo flere asylsøkere som kommer til Norge, jo mindre penger av budsjettet vil være igjen til å bruke på å hjelpe i nærområdene. Vi må jo tross alt jobbe med integreringen, og passe på at det ikke blir slått noen sprekker i det kjære velferdssystemet vårt.

Men å gi ekstra penger til UDI for å dobbeltsjekke hvem som hadde riktige papirer da de kom hit for 15 år siden eller ikke – det har vi penger til. Om de har stiftet familie, fått seg jobb, tatt utdanning eller bidratt til det norske samfunnet på en positiv måte, det spiller ingen rolle. Så lenge de ble født i et annet land og kanskje har noe krøll med papirene sine, da betyr de plutselig ikke noe for den norske stat mer.

Hva med å bruke penger på å faktisk hjelpe eller gi oppholdstillatelse til flere asylsøkere som flykter for livet, i stedet for å pirke i gamle papirer som i dag virkelig ikke spiller noen rolle? Og Sylvi, hva med å prøve å sette seg inn i et annet menneskes liv?

Dette debattinnlegget er blitt en hit: Tving ungdommen til å legge vekk uvanen med å si «schøttkak» og «schyllingvinga»


Samme ulla alle sammen

Tro det eller ei, men vi stammer faktisk alle sammen fra samme ulla. Ja, vi har kanskje vokst opp innenfor forskjellige landegrenser med forskjellige språk, tradisjoner og kulturer. Men når alt kommer til alt – så er vi faktisk alle sammen bare mennesker. Ja, dette er kanskje litt vanskelig for deg å forstå, Sylvi. Er vi virkelig de samme som dem?

Jeg er ingen profesjonell skribent, viktig politiker eller innflytelsesrik høyere utdannet person. Jeg er en 21 år gammel norsk jente, som så vidt husker hvordan man bygger opp en tekst fra norsktimene på videregående skole. En skolegang som jeg fikk helt gratis, vel å merke. Ikke fordi jeg ble født smart, men fordi jeg ble født i Norge. Tildelt et norsk personnummer og norske papirer. Disse papirene har gjort meg så heldig å få vokse opp i et land hvor jeg har muligheter til bli det jeg vil, reise rundt i verden uten å frykte for mitt eget liv, og å legge meg mett og trygg når natta faller på.

Fikk du med deg denne kommentaren:  Vi trenger nye nyttårsforsetter


Blir rett og slett flau

I dette landet har jeg også vært så heldig å bli tildelt vår gode venn ytringsfrihet. Og som et menneske som tror på likestilling og rettferdighet, føler jeg det blir feil å ikke heve stemmen når mine kjerneverdier blir brutt rett foran øynene på meg.

Så når jeg leser om en mann på 30 år, som har jobbet i Norge i 17 år som bioingeniør, og som ikke har gjort annet enn å bidra til samfunnets beste plutselig blir fratatt sitt norske statsborgerskap – ja, da blir jeg sint. Og skuffet. Og flau.


Jeg blir flau over å være en del av en stat som tillater å behandle mennesker på denne måten, og jeg blir rett og slett flau over å kalle meg norsk.


Hør våre kommentatorer snakke om ulv, olje og æ i sin oppsummering av årets første nyhetsuke

Les flere debattinnlegg på adressa.no/meninger

Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

Flau: Sandra Skrødal blir flau av å lese om behandlingen av Mahad Adib Mahamud. 

Flau: Sandra Skrødal blir flau av å lese om behandlingen av Mahad Adib Mahamud. 

På forsiden nå