«Jeg endte med å selge jakken min» skriver Martine Langholm Ervik i dette debattinnlegget.

På ungdomsskolen ønsket jeg meg Canada Goose. En parkasjakke med ulvepels på kragen. Det var en jakke som et fåtall hadde, da det var et fåtall av foreldre som faktisk brukte 6–7000 kroner på vinterjakke til barna sine. Jeg hadde «bare» en Bik Bok-jakke til 1000 kroner, og følte meg som taper fordi jeg ikke hadde råd.

Etter som årene gikk ble Canada Goose-jakken mer og mer populær, og jeg kjøpte min egen det første året på videregående. Jeg følte meg utrolig kul. Jeg så tydelig forskjell på ekte og falsk pels.

I løpet av videregående ble jeg mer interessert og engasjert i dyrevern og miljøvern. Jeg så videoer av hvordan ulvene ble jaktet på, lå flere dager i inhumane feller og pint for pelsen sin.

Les også debattinnlegget: Er det verdig at eldre skal gråte på telefonen? At de skal føle seg maktesløse? Sinte?

Solgte jakka

Jeg endte med å selge jakken min, da jeg følte at jeg var utrolig selvmotsigende. Jeg kan ikke gå ut og rope at jeg er en dyrevenn mens jeg kjenner ulvehårene mot nakken min. Jeg rettet et hat mot jegere fordi jeg synes synd på dyrene.

Selv spiste jeg skinke på brødskiva. Siden jeg ikke så dyrene jeg selv spiste, tenkte jeg at det var verre for de dyrene som ble skutt i skogen. Dyrene jeg spiste eksisterte på en måte ikke.

I dag føler jeg at det er mer naturlig å jakte om man skal utnytte hele dyret både for kjøttet og for pelsen. Det er for meg mye mer naturlig enn masseproduksjon.

Dette debattinnlegget er lest 160.000 ganger: Jeg må fraråde alle å bli helsefagarbeider. Yrket er rett og slett en stor bløff

Døde dyr på Facebook

Samtidig, føler jeg ikke at jeg kan stå opp for alle jegere. De som stolt legger ut bilder på sosiale medier av et dødt dyr i den ene hånda, og geværet i den andre. Et dyr de har skutt selv, men ikke fordi de nødvendigvis skal spise det. Dyr som ulv og rev, som i mine øyne ikke er nødvendig å drepe.

Disse jegerne har jakt som hobby. Jeg kan umulig være alene om at det er noe som skurrer, når folk dreper dyr fordi det er gøy og sosialt å gjøre på fritiden. Det har ingenting med overlevelse å gjøre.

Jeg følger flere dyrevernsorganisasjoner på Facebook, både norske Noah og amerikanske Peta. Jeg ser videoer daglig som gjør meg kvalm og flau over å være menneske. Det er mye tydelig dyremishandling, men også dyremishandling jeg ikke har tenkt over, som jeg selv støtter opp uten å være klar over det.

Fikk du med deg denne kronikken: Sannheten om Rinnans henrettelse

Trange båser

Det er dyr i trange båser, som spiser og spiser for å bli feite nok før de skal slaktes. Er det et verdig liv? Er det slik at fordi de er «dumme» dyr og at vi er øverst i næringskjeden så skal vi utnytte det så godt vi kan, fordi det kommer penger ut av det? Griser som egentlig er aktive og intelligente dyr blir holdt i trange båser. Kuer som blir melket mye mer enn det som er naturlig.

Når det gjelder eggproduksjon er det i norske hønsehus vanlig med flere tusen høner. De blir stresset og aggressive. Alle hanekyllinger avlives i kvern eller gasskammer. Man kan velge frittgående, der hønene kan bevege seg mer fritt og utsettes for mindre stress. Ofte kan de gå over flere etasjer. Det er mindre forekomst av adferdsproblemer som fjørhakking eller kannibalisme. Økologisk er kanskje det beste alternativet, da de har enda bedre plass, får gå ute og spise grovfor.

Les også: Vanlig norsk mager kost førte til at jeg ble 120 kg. Nå spiser jeg det ekspertene sier er farlig, og har fått et nytt liv!

Vanskelig debatt

Jeg kunne fortsatt i det uendelige om dyr som lider. Jeg vil gjerne stå opp for alle sammen. Gjerne beskytte dem alle. Jeg vil helst engasjere meg i absolutt alle saker som omhandler dyr.

Jeg synes det er så vanskelig å plassere meg selv i dyrevernsdebatten. Jeg er uenig med meg selv, uenig med det jeg tidligere har tenkt. Og jeg føler at uansett hvor mye jeg leser meg opp, så har jeg fortsatt ikke nok kunnskap til å uttale meg. Jeg har ikke nok kompetanse når jeg ikke jobber med dyr selv. I kommentarfelt til store aviser på Facebook blir «sånne som meg» kalt «kaffe latte-drikkende byfolk».

Hør våre kommentatorer snakke om alternative fakta, journalister og kokkekamp

Les flere debattinnlegg på adressa.no/meninger

Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

Vanskelig debatt: «Jeg er uenig med meg selv, uenig med det jeg tidligere har tenkt. Og jeg føler at uansett hvor mye jeg leser meg opp, så har jeg fortsatt ikke nok kunnskap til å uttale meg.» skriver Martine Langholm Ervik.