- Hovedpersonen i dette var faktisk ikke meg, men det uskyldige lille barnet mitt, skriver Helene Dalland i dette debattinnlegget om barnevernet.
Barnevernet. Ikke foreldrevernet. Ikke familievernet. Ikke besteforeldrevernet. Men BARNEvernet.
Det finnes så mange skjebner, og med all respekt for de barna som blir feilbehandlet av det offentlige; forstår jeg at slike feil faktisk skjer.
Men når jeg leser saker på nettet eller i aviser. Når TVskjermen handler om triste barnevernssaker, kan jeg ikke unngå å legge merke til hvordan det ofte handler om "de stakkars foreldrene". De fleste saker er laget og vinklet dit hen, om at det handler om en medlidenhet rettet mot foreldrene.
Det var Bergens Tidende som først publiserte innlegget til Dalland.
Les kronikken «Hvem har ansvaret for barna?»
Hva med barnet?
Til sommeren er det 8 år siden jeg forlengst hadde bedt barnevernet være med meg gjennom svangerskapet og inn i mammarollen. 8 år siden jeg ble så psykisk syk, at det dreide seg om fødselspsykose og utbrudd av bipolar 1. Jeg var så syk at jeg trodde jeg var frisk. Dersom jeg hadde jobbet i barnevernet den gangen, ville jeg gjort akkurat det samme som de gjorde. De gjorde jobben sin så godt de kunne.
- Barnevernet må snakke mer med barnet
Ja, det var vondt, å måtte være borte fra den kjære lille babyen vår. Ja, jeg fikk sjokk. Ja, Det var et helvete å gå gjennom. Men hovedpersonen i dette var faktisk ikke meg, men det uskyldige lille barnet mitt.
Heldigvis stod der en stødig far klar. En pappa som hadde like mye kjærlighet for ungen vår som meg. Han tok ansvaret på strak arm, og fikk god oppfølging i kommunen der han bor for å greie farsrollen best mulig. Jeg skrev tidlig under på at barnet vårt skulle bo hos ham.
Valgene i ettertid ble å gå kurs om diagnosen min, stable meg på beina, innta medisinene som var riktige for meg og modnes mentalt. Skulle jeg være mamma, måtte jeg faktisk innrette meg. Det var ikke en rettighet jeg hadde, å bare være halvveis god nok mor for barnet mitt. Det var noe jeg måtte bruke år på å forstå.
Flere gutter mangler fosterhjem i Midt-Norge
Uansett hvor hardt det er for mange å innse det, handler barnevern kun om å verne barn. Er du med på å tenke i samme baner; å verne barna og sette deg selv og din egen selvmedlidenhet til side; først da kan du forstå hva dette handler om. Ikke et eneste sekund handler det å være foreldre om at vi får være foreldre fordi det ville vært synd på oss hvis vi ikke fikk være foreldre. Et foreldrevern i form av voksenpsykiatri, finnes.
Jeg er evig takknemlig til barnevernet for at de gjennomførte en omsorgsovertakelse etter jeg ble mamma for første gang. Når jeg ser meg tilbake, ble babyen min ivaretatt med de kvalitetene mitt barn trengte akkurat da. Nå er jeg et tipp topp samværshjem, og det eldste barnet mitt har god kontakt med mamman sin. Det er ikke synd på meg fordi jeg måtte kjempe mine indre kamper for å bli frisk mamma. Det er hvordan barnet mitt hadde det, og har det, som teller.
- Barnevernet jobber det de makter
Jeg lærte mye, og da jeg ble mamma til nr 2, ble han værende hos meg. Jeg hadde vokst meg inn i mammarollen, og på lik nivå med barnevernet, hadde jeg fokus på barna, og kun barna. Jeg hadde lært å tenke som barnevernet, og jeg var både frisk og i stand til å sette mine egne behov til side. Jeg eier ikke mine barn; man må jobbe hver dag for å forbli ansatt som mor.
Hvis barna mine faller og slår seg, er det ikke meg det er synd på. Hvis de opplever vanskelige endringer i livene sine, skal ikke jeg klage over hvor fælt det er for meg som mamma at ungene mine opplever vanskelige endringer i livene sine. Skal jeg være en del av disse verdifulle små og skjøre livene, må jeg forstå dette.
Hvis andre barn må flyttes fra sine foreldre, og det ikke er god nok grunn til det, er det barna det er synd på, først og fremst. Fokuset bør være på hvordan det vil bli for disse barna å vokse opp uten mamma og pappa. Ikke på hvordan det er å bli fratatt barna sine.
Det er bra at media tar tak i de vanskelige historiene. Forøvrig er det vinklingen jeg funderer på. Det spekuleres på hvordan det blir for foreldre og besteforeldre å savne den lille, men jeg hverken leser eller hører noen undringer på hvordan horisonten ser ut for hovedpersonen i historien: BARNET. Det regjerende fokuset på foreldrene og hvordan de har det, hersker. Selv om det er heter BARNE-vern.
Hva med et eget foreldrevern bestående av psykologer og faglærte, som tverrfaglig kan jobbe sammen med barnevernet, i et helt team av familievern? Slik det er i dag, blir flere barn boende i fosterhjem. Med et slikt familievern kan foreldre raskere tas hånd om, og opplæres i både tankegang, atferd og veiledning.
Innelgget ble først publisert på Helene Dallands blogg.