Debatt

Kirken må spørre like mye som den svarer

Relevant: 22. juli 2011 er et godt eksempel på at kirken handlet relevant. Mennesker søkte kirkene våre. Den hadde heldigvis verken svarene eller sannheten om grusomhetene, skriver innsenderen.  Foto: Therese Alice Sanne

Saken oppdateres.


«Svar dei døyr

Svar veks fram

Men spørsmålene

Dei brenn i alle dager»

Arne Garborg




Jeg googlet ordet relevant her om dagen. Jeg fikk opp ordet «sakssvarende». Dette har jeg gått og reflektert litt over den siste tiden med tanke på kirken. En relevant kirke er en sakssvarende kirke; en kirke som svarer til saken. Hva er kirkens sak? Etter mitt syn er det først og sist dette: Å tale livets ord inn i dødens verden. Aktuelle spørsmål å stille blir fort disse:



Angår kirken og menigheten, virksomheten vår, talen vår, arbeidet vårt de liv som menneskene i byen og bygda vår faktisk lever? Står arbeidet vårt til menneskers «dagsorden»? Stiller vi relevante spørsmål? Gir vi sakssvarende svar? Enn dette: Våger vi å stille spørsmål i stedet for å svare? Gir vi refleksjonen og resonnementet rom? En relevant kirke er levende opptatt av de «tilbud og varer» den skal levere. Den må tro på saken, på budskapet. Gjerne ha prøvd den selv; det er jo det beste argumentet for anbefaling. Samtidig er det helt avgjørende at den som tilbyr også interesserer seg og er lydhør for etterspørselen: Hva spør mennesker etter? Hva søker de? Hva leter de etter? Hos evangelisten Johannes er nettopp dette de første ordene Jesus sier: «Ti sæteite»- hva søker dere; hva leter dere etter?» Han var nysgjerrig, vitebegjærlig og interessert i hva menneskene ville og var ute etter.

LES OGSÅ: Dagfinn Thomassen godkjent som ny bispekandidat


Kirken må våge å spørre like mye som den svarer. Våge å leve seg inn og lytte seg inn i menneskers liv og stille det samme inngangsspørsmålet som den blinde tiggeren Bartimeus fikk av Jesus ved veikanten: «Hva vil du jeg skal gjøre for deg?» Dette er et åpent og transparent spørsmål. Det kan ikke besvares med bare ett ord, et ja eller nei. Slike åpne spørsmål krever mot. Det handler om å våge. Å spørre kan være enda mer krevende enn å svare fordi spørsmålene «brenn i alle dager.»(Garborg)

LES OGSÅ: Lanserer en femte bispekandidat i Nidaros

LES OGSÅ: Kronikk: Nidaros trenger en raus biskop



Kirken har til tider blitt anklaget og kritisert for mange av sine svar; også fordi kirken noen ganger har svart på spørsmål som mennesker aldri har stilt. Da blir kirken fort irrelevant og lite sakssvarende. Lite medregnet og lite etterspurt. En relevant og sakssvarende kirke, derimot, har funnet tangeringspunktet mellom «tilbud og etterspørsel.» 22. juli 2011 er et godt eksempel på at kirken handlet relevant. Mennesker søkte kirkene våre, og kirken var på tilbudssiden. Den åpnet dørene umiddelbart. Den hadde heldigvis verken svarene eller sannheten på grusomhetene, men kirken våget å være der spørsmålene, protestene, ropene, tårene og fortvilelsen var.



Vi husker kanskje det prisbelønte bildet fra denne sommeren av presten og imamen side ved side på vei til en av de unges grav. Dette er også uttrykk for relevans.

LES OGSÅ: - Den norske kirke er moden for en lesbisk biskop

LES OGSÅ: Historisk bispenominasjon i Nidaros bispedømme

Det er saks-svarende å synliggjøre at i det religiøse Norge må ulike livssyn og religioner vandre sammen. I julidagene 2011 bød kirken på seg selv. Mer presist kan vi si at den bød på Han som lever med, lider med og kjemper med.



Ingen hadde svarene de sommerukene. Heller ikke sannheten. Tarjei Vesaas reflekterer et sted over sannhetsbegrepet: Sanningar trur eg ikkje på. Dei varer bare til kvelds.»

Vesaas minner om at også en gjennomgang av hva som er «sant, edelt og rett» er sentralt for en kirke somskal vare lengre enn til kvelds; en kirke som skal gi mennesker noe å leve på og i sin tid dø på!

På forsiden nå