Smått om senn har det gått opp for meg at nesten alt jeg gjør blir kartlagt. Det er lenge siden jeg skjønte at reklamen jeg får gjennom nettavisene er skreddersydd etter internettklikkene mine. Senere la jeg merke til at jeg fikk reklame for reoler etter at jeg kjøpte meg reol på Ikea. Neppe tilfeldig. Det slo meg at medlemskortene i butikk-kjedene også er en del av kartleggingen av meg som kunde. Jeg har stort sett bare reagert med et skuldertrekk. Men det var før valget i USA.
Les hva dagligvareaktørene sier om Trumf, Coop-medlemskap og Æ-appen: - Facebook vet mye om hvordan folk har lyst til å fremstå. Vi vet hvordan folk er.
Nå er jeg mindre bekymret for reklamebransjen. De er jo bare ute etter pengene mine. Men kan de samme usynlige kreftene ta kontroll over meningene mine uten at jeg vet det? Kan kartleggingen av vaner og interesser gjøre meg til en slags vertsorganisme for meningsparasitter? I et anfall av paranoia bestemte jeg meg for å ikke legge igjen flere spor enn nødvendig. Jeg tok grep, gikk inn på medlemssidene til Coop og stoppa samtykket til å analysere mine kjøp. Dermed får jeg ikke lenger rabatt på de varene jeg kjøper mest. Det er forståelig. Men jeg får ingen andre rabatt-tilbud heller, og det syntes jeg var rart.
Les også: Kundenes handlelister lå åpne i Rema 1000s Æ-app
Da jeg spurte, var svaret fra Coop at de ikke har anledning til å gi meg noen som helst rabatter, siden jeg ikke vil la dem kartlegge hva jeg kjøper. Jeg tolker dette som at kjøpsinformasjon er såpass verdifull at Coop vil gjøre det vanskelig for oss som ikke vil gi slipp på den. Slike data kan kjøpes og selges, og sammen med mine klikk på Facebook, Twitter og Snap forteller de «noen» hvordan de kan få meg til å gjøre det de ønsker. Slik «noen» greide å påvirke presidentvalget i USA. Det er det som gjør meg paranoid.
Problemstillingen med å vite, eller ikke vite, hvem man kan stole på er ikke ny. Fra jeg var barn, har jeg lest Adressa. Dermed lærte jeg hvem som var snille og slemme i verden. Den gangen var Adressa Høyre-avis. Jeg visste derfor at jeg fikk partisk informasjon. Litt vanskeligere var det å gjennomskue kirka, som var gitt rett til å bestemme hva som var moralsk riktig og galt. På toppen av redelighets-hierarkiet mitt sto NRK og skoleverket. Begge var i mine øyne formidlere av objektive sannheter.
Les også: Tøft Rema-år er bakteppe for «Æ»
I voksen alder har jeg lært meg å være skeptisk, men jeg har fram til i dag trodd at jeg kan være i stand til å vurdere selv. Helt til jeg skjønte at «noen» kan styre det jeg får av informasjon og få sånne som meg til å gjøre det de ønsker. Disse «noen» er verken folkevalgte eller identifiserbare, og det er naivt å tro at jeg er vanskeligere å manipulere enn en gjennomsnitts amerikaner. Nå nærmer jeg meg både høstens valg og kassen på Coop med mistro og kjenner en smule misunnelse når kona får gratis juice som lojalitetspremie etter å ha dratt Coop-kortet.