«Jeg har ikke tatt del i «Jenter og teknologi» fordi jeg føler meg dyttet inn i en sukkersøt stereotypi jeg ikke kjenner meg igjen i», skriver Kamilla Paulsen i dette debattinnlegget.

Jeg går førsteåret på en ingeniørbachelor ved NTNU. I den forbindelse ble jeg kontaktet av «Jenter og teknologi» -–NTNU's autonome gren av NHO-prosjektet med samme navn (heretter forkortet JT). Dette prosjektet ønsker flere kvinner inn i teknologiutdanninger, og samtidig skape et godt miljø slik at de fullfører. Dette er definitivt noe samfunnet har behov for, fordi det er ingen tvil om at vi har en overhengende fare for å møte forskjellsbehandling, både under utdanning og i jobb. Dette fordi vi ikke er menn. En stygg sannhet.

Feminisme er viktig og nødvendig, og vi har langt igjen før skillet og urettferdigheten mellom kjønn er visket ut. Vi trenger noe så utopisk som en global holdningsendring.

Les også: Stine kom inn på et av NTNUs vanskeligste studier

«Lille venn»

Jeg er heldig. Jeg har vokst opp i vesten, og har derfor aldri opplevd kvinneforakt på et skadelig plan. Jeg er også heldig fordi jeg gjennom livet sjelden har møtt «du er feil kjønn».

Nå i voksen alder er jeg en kvinne som i tillegg til å like Gilmore Girls og håndarbeid, også liker wrestling og teknologi. Jeg har selvfølgelig møtt fordommer, og jeg har måttet bevise hva jeg kan ved flere anledninger. Jeg har blitt kalt både «frøken» og «lille venn» i forkant av mang en mansplaining.

Selv om behovet for JT er der, så reagerer jeg på metoden og retorikken jeg har møtt. Første reaksjon kom da jeg fikk jentepoeng for å søke ingeniør. Jeg trengte dem heldigvis ikke, jeg har jo ikke lyst til å få skoleplass fordi jeg er jente. For meg blir ikke det likestilling, men det er kanskje nødvendig å gi fordeler for å viske ut de store forskjellene?

Opptatt av debatt? Les også: Sjokkerende uttalelser om kvinner i brannvesenet

Sukkersøt stereotypi

Jeg har ikke tatt del i JT, fordi jeg føler meg dyttet inn i en sukkersøt stereotypi jeg ikke kjenner meg igjen i, der ordet «jente» står som prefiks fremfor store deler av aktivitetene. Jeg er invitert på jentelunsj, jentetur, jentefrokost, velkomstdag for jenter -–og for meg blir det et steg tilbake. Det er denne retorikken som gir meg bismak. Vi tar jo ikke jentelunsj kl. 12, vi tar lunsj, og dette blir litt som bruken av begrepet «jenteband».

Nå er jeg også skivebom sett ut fra målgruppen, fordi jeg er eldre, men også min 23 år gamle venninne reagerte på samme måte som meg. For å sette det på spissen er vi her for å studere, ikke for å drikke cava med jentene. Det betyr likevel ikke at vi sier nei takk til vennskap der de dukker opp, uavhengig av kjønn. Alle har godt av å oppleve forskjeller og likheter både i henhold til kjønn og alder.

Mer debatt: To statuer har byen av navngitte levde kvinner. TO!

Rekrutteringen trengs

Til tross for min skepsis vil jeg rose JT og spesielt Jentekonferansen, for å sette likestilling på agendaen. Jentekonferansen informerer på vgs-nivå om hvor attraktiv en ingeniørutdanning faktisk kan være, og hvilke spennende jobber man kan få.

Jeg forstår også behovet bak et ungdommelig navn, da «kvinne» kan virke overmodent for en duggfrisk 19-åring. Jeg vil derfor foreslå «Prosjekt XX – for jenter og kvinner som liker teknologi».

Rekrutteringen trengs, vi er for få, og det er selvsagt bare tull at kvinner (og jenter) er dårligere rustet til ingeniørutdanninger. Så vidt meg bekjent utfører man hverkenkode eller matte med penis.

Hør våre kommentatorer og gjest Lars Haltbrekken snakke om  valget, hijab, fengselsliv og Game of Thrones.

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

Jentepoeng: «Første reaksjon kom da jeg fikk jentepoeng for å søke ingeniør. Jeg trengte dem heldigvis ikke, jeg har jo ikke lyst til å få skoleplass fordi jeg er jente.» skriver Kamilla Paulsen.