Det har vært skrevet side opp og side ned om kutt i rapporttid ved St. Olavs hospital. Hittil har denne prosessen kun gått ved sengeposter på Øya, men den har nå spredt seg til psykisk helse. Fra 1. januar har avdelingssjefene fått beskjed om å kutte i rapporttid og daglig arbeidstid, resultatet av denne «effektiviseringsprosessen» er allerede tatt ut i budsjettet for 2018. Bonusen for ansatte i fulltidsstilling er ca. 4 ekstra arbeidsdager i året, uten å få en krone ekstra.

LES OGSÅ: Sykepleierne må ha tid til å rapportere om pasientene

Som hovedtillitsvalgt er man, logisk nok, opptatt av at avgjørelser skal tas på bakgrunn av skikkelige prosesser. Når prosessene uteblir fører det til uro og støy blant ansatte – det skulle man faktisk tro at arbeidsgiver hadde lært. At denne saken har engasjert sykepleiere er det ingen tvil om, og jeg tror nok at budskapet har kommet klart frem – dere må slutte å kødde med oss!

LES OGSÅ: Sykepleierne reagerer på vakt-kutt

En side av saken er pasientsikkerheten og forsvarlighetsprinsippet, dette skal selvfølgelig ivaretas, og akkurat derfor MÅ det kjøres lokale prosesser. Det er kun de som arbeider på den enkelte avdeling som kan si noe om hvor lang rapporttiden må være for å sørge for god informasjonsoverføring. Rapporten er et av de bærende prinsippene i fremragende behandling, og skal St. Olavs være et av Europas fremste sykehus må vi faktisk leve opp til visjonen vår.

LES INNLEGGET: På en avdeling med 13 senger vil 15 minutters rapporttid gi cirka ett minutt per pasient

Den andre siden av saken er at arbeidsgiver nå går bort fra fastsatte prinsipper i norsk arbeidsliv og truer både normalarbeidsdagen og normalarbeidsuken. Kortere daglig arbeidstid fører til flere oppmøter, noe som gjør at arbeidsgiver kan spare penger på innleie. Vis meg den arbeideren med fast arbeidstid mandag til fredag fra 8 til 16, som frivillig går med på å arbeide et kvarter kortere her og der fordi de skal inn å jobbe på lørdager! Bruddene i fastsatte prinsipp er ille nok i seg selv, men konsekvensen for sykepleiere i turnus er at de mister fridager, fridager de trenger for å hente seg inn igjen på, nettopp fordi at det å arbeide turnus gir en større helsebelastning enn å arbeide i en ren dagstilling.

I verste fall får ikke de ansatte nok hvile, de blir syke og kanskje velger de å arbeide i redusert stilling fordi belastningen med å arbeide fulltid blir for stor. Det er et faktum at Norge kommer til å mangle sykepleiere i nær fremtid, vi er avhengig av å rekruttere nye, flinke sykepleiere og ikke minst er vi avhengig av at sykepleiere klarer å stå i yrket helt frem til pensjonsalder. Hvilke signaler sender arbeidsgiverne når det er dette som er svaret på økonomiske utfordringer i sykehusene? Jeg bare spør.

May Kristin Pedersen, Hovedtillitsvalgt Norsk Sykepleierforbund St. Olavs hospital