Debatt

Etter et fem måneder langt mareritt var det endelig klart: Jeg har IKKE kreft

«Jeg sitter igjen med en følelse blandet av sinne og bitterhet når gleden egentlig skulle være altoverskyggende» skriver Kirsten S. i dette debattinnlegget.

Kreftfri: «Jeg sitter igjen med en følelse blandet av sinne og bitterhet når gleden egentlig skulle være altoverskyggende» skriver innleggsforfatteren.Foto: Christine Olsson/TT, NTB scanpix

Saken oppdateres.

Nylig tok et snart fem måneder langt mareritt endelig slutt. Da skulle en tro at alt er vel og bra. Slik er det dessverre ikke. Jeg sitter igjen med en følelse blandet av sinne og bitterhet når gleden egentlig skulle være altoverskyggende.

Bakgrunnen for historien går hele 10 år tilbake i tid. Da ble jeg operert to ganger for brystkreft og hadde i etterkant 25 strålebehandlinger.

Sist vinter og vår hadde jeg en del smerter i brystet; det var f.eks. vondt å ha på sikkerhetsselen. Da jeg oppdaget en blå flekk, bestemte jeg meg for å gå til lege. Før jeg kom så langt, kjente jeg plutselig en rar kribling i brystet. Så begynte det å blø fra brystvorta. Dette var den 31. mai.

Les også: Ny forskning: Festrøyking er livsfarlig


Glemte å henvise

Dagen etter bestilte jeg time hos fastlegen; noe jeg fikk først den 14. juni. De to første ukene i juni vil jeg helst glemme. Selvsagt leste jeg på nettet; også om spredning av brystkreft. Jeg hadde så godt som alle symptomene som smerter i korsryggen, hodepine og kvalme på morgenen, dårlig form selv om jeg trente en del, og endringer i brystets utseende.

Før dette hadde jeg laget meg forklaringer på alle symptomene som jeg satte i forbindelse med artrose og mange slitsomme og stressende år tidligere. Nå trodde jeg umiddelbart at jeg hadde spredning; til og med at dette kunne skje etter 8–10 år, var å lese på nettet.

Da jeg endelig kom til fastlegen, ville han ringe kreftavdelingen samme dag og konferere med dem. Jeg dro hjem og begynte å vente på brev fra St. Olav. Da det gikk to uker uten at noe skjedde, ringte jeg fastlegen igjen den 27. juni. Da hadde han GLEMT å henvise meg. Da gråt jeg!

Les også: Trener på gris for å bli gode kirurger


Mer venting

Nå gikk henvisningen fort, for fredag 30. juni fikk jeg brev om frist for oppstart innen 25. juli. Nok en runde med venting på innkallelse. 14. juli mente jeg at jeg burde ha fått timeinnkalling hvis noe skulle skje innen fristen. Jeg ringte derfor direkte til St. Olav. De hadde ingen ting å tilby før ut i august. Jeg kunne få reise til Aleris i Oslo. Jeg takket umiddelbart ja.

To timer senere ringte Aleris og tilbød time førstkommende mandag; altså 17. juli. På Aleris, Frogner, ble det tatt mammografi, ultralyd og biopsi. Bildene viste mye grums, så legen prøvde å få oversendt gamle bilder elektronisk fra St. Olav for å ha noe å sammenligne med. Det var selvsagt ikke mulig midt i ferietida.

Torsdag 20. juli ringte legen fra Aleris og fortalte at biopsien ikke viste kreft, men videre undersøkelser var nødvendig. I månedsskiftet juli/august var jeg på CT av hode og lunger og skjelettrøntgen. 8. august var jeg hos fastlegen. Resultat av skjelettrøntgen var negativt, CT ikke kommet.

Opptatt av debatt? Les også: Hvordan vil det gå med oss når alle dyr er borte? Enn så lenge gleder jeg meg over ribberester


Hastet plutselig

Fredag 11. august fikk jeg sms fra fastlegen om at jeg måtte på MR i løpet av kommende uke. Da lurte jeg virkelig på hva som hadde kommet opp, i og med at det plutselig hastet. Og tirsdag 15. august kom ny telefon fra Aleris-legen som hadde sett på bildene sammen med kolleger og også mente at jeg måtte på MR. Dette ble ikke en beroligende periode.

18. august kom brev om MR: Time 14. september; nye fire uker å vente. Tirsdag 3. oktober hadde jeg så time hos fastlegen og trodde at alle resultater måtte være klare nå. Men den gang ei. Legen ringte St. Olav. Personen han snakket med, skulle se på bildene og ringe tilbake dagen etter.

Det gikk nye to uker uten at jeg hørte noe. 18. oktober ringte jeg igjen legekontoret. Legesekretæren ringte St. Olav tre ganger før hun mandag 23. oktober fikk beskjed om at det nå var kun en signatur som manglet.

Mer debatt: Jeg kjenner ikke Giske, men jeg kjenner igjen dette blinde raseriet når folk jager i flokk


Endelig beskjed

Og 24. oktober – fem uker og fem dager etter MR, var resultatet endelig klart: Jeg har IKKE kreft! Årsaken er senskader etter tidligere behandling.

Egentlig har jeg skjønt det en stund nå fordi det er 2,5 måned siden det sluttet å blø fra brystvorta, og formen er ikke blitt dårligere. Likevel har disse månedene satt sine spor. Jeg unner ingen å oppleve det samme.

Dersom Helse-Norge hadde greid å følge opp egne lovnader, hadde mitt mareritt vært unngått. Det er noe som heter «Pakkeforløp for brystkreft». Det skal henvises etter dette dersom det er kvalifisert mistanke om brystkreft. I mitt tilfelle mener jeg det ikke kunne være noen tvil om dette.

Pakkeforløpet sier at det ikke skal gå mer enn sju dager fra henvisningen er mottatt hos spesialisthelsetjenesten til første fremmøte hos utredende avdeling.

Utredningen skal vanligvis være ferdig innen 14 dager. Det skal også oppnevnes en forløpskoordinator en kan henvende seg til på sykehuset.

Så Helse-Norge, hvor går vegen videre for å unngå at andre skal måtte gjennom et mareritt på fem måneder når det skulle vært unnagjort på maks en måned?


Hør våre kommentatorer snakke om Giske-saken, regjeringsforhandlingene, bompenger og Trondheim kino som er 100 år

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter


Ønsker du å motta aktuelle meninger i innboksen?

Abonner på nyhetsbrevet mitt og få ukentlig innblikk i hva jeg mener er viktige debatter og interessante meninger, både i Adresseavisen og hos andre. -Tone Sofie Aglen, politisk redaktør i Adresseavisen.

Gikk du glipp av disse?
 
 
 
 
 
 
På forsiden nå