«Og hvem sin feil er det? At det ikke engang etter en landsomfattende kampanje føles trygt å samles, holde hender, føle samhold og ikke skam?» skriver Mia Kristinsdatter Sivertsen i dette debattinnlegget.
Jeg har så lyst til å bryte med alt som er tabubelagt. Hamre fordommer og forutinntatthet ned i bakken, under jorda, få det til å forsvinne. Samtidig er jeg så bundet av det nettopp tabubegrepet gjør med oss. Jeg har en djevel på venstre skulder som til enhver tid forteller meg hvilke aspekter ved meg selv – ved mitt liv – jeg bør holde for meg selv for ikke å bli dømt av andre. Kan man bli et fritt menneske da?
Metoo-kampanjen har vært et verdig og ekstremt viktig ledd i arbeidet med å snakke ut, fortelle, lette den børen så mange har på skuldrene. Hvilken effekt har det på det mennesket som etter ti, tyve år deler sin aller innerste hemmelighet? Hva når det samme mennesket blir møtt av mennesker som kaller opplevelsen «en detalj», «et støvkorn i ørkenen»? Det er jo nettopp det, men ikke i kraft av å være ubetydelig. Hvert enkelt menneskes historie er et sandkorn i ørkenen fordi historien er en av mange, ikke fordi den er liten og ikke verdt å nevne.
Les også: Nidaros-biskopen om #metoo: - Et kulturskifte må komme
Kjente mennesker
Kjente mennesker har stått frem med sine historier. Representanter fra flere ulike bransjer har rakt opp hånda og vist sin støtte til denne kampanjen for å få den opp og frem. De har delt personlige historier, gitt oss nye perspektiver på sin rolle og sitt yrke, samt bidratt til en bevissthet som lenge har vært sårt nødvendig i samfunnet.
Hva med «hvermannsen» – mannen eller kvinnen i gata, det ukjente mennesket vi møter i butikken en mandag ettermiddag? Hvis ukjente, berørte mennesker over hele landet gjør det samme – hva skjer da? Hvor stor betydning har historien til Kari og Ola nordmann i det store og hele? Drukner denne historien når personen ikke har en kjent bakgrunnshistorie, et kjent ansikt?
Opptatt av debatt? Les også: Petter Northug, can you hear me? Jeg vil si tusen hjertelig takk – så langt!
Inne i hjertet
Jeg står på den ene siden og klapper for dem som står frem.
De som tør å dele. De som tar støyten for oss alle. De som tar imot all motbør, som møter ignoranse, aggresjon, mistro og følelse av skam.
På den andre siden står jeg som en av dem som ikke tør.
En av mange som velger å holde sin historie innerst inne i hjertet, som på mange måter må la historier prelle av som på teflon for ikke å bli berørt – for jeg er berørt.
Mer debatt: Nachspiel hører ikke hjemme der seks til sju nabohus får forstyrret nattesøvnen
Føles ikke trygt
Og hvem sin feil er det? Hvem sin feil er det at djevelen på skuldra fremdeles eksisterer? At det ikke engang etter en landsomfattende kampanje føles trygt å samles, holde hender, føle samhold og ikke skam?
Jeg håper mine eventuelle barn vokser opp i en annen ørken. En ørken hvor hvert sandkorn har like stor betydning. Uansett hvilket kjønn du er, hvilken status du har, uavhengig av dine opplevelser, men avhengig av din medmenneskelighet og vilje til å gjøre noe for andre.
Om så bare gå rundt grøten, som jeg, for å rekke hånda opp og si #metoo. For ja – jeg også. Selv om jeg er Kari nordmann.
Hør våre kommentatorer snakke om sex, #metoo, ny regjering, kulturpolitikk og campus
Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter
