«Jeg tillater meg å dele en solskinnshistorie, i håp om å få nyansert synet på om ressursbruken er riktig» skriver Stine Hanssen Brattland i dette debattinnlegget.

Med ujevne mellomrom har Adresseavisen skrevet om barn som får spesialpedagogisk støtte i barnehagen.

I Trondheim kommune har det de siste årene vært en økning av barn som får slik hjelp, og særlig i timeantallet 1–9.

At det det koster mer penger å sette inn spesialpedagogiske tiltak enn å skulle favne enkeltbarna under det allmennpedagogiske er åpenbart, dermed har det også vært stilt spørsmål om det er riktig ressursbruk, og om vedtakene er riktige.

Jeg tillater meg derfor å dele en solskinnshistorie, i håp om å få nyansert synet på om ressursbruken er riktig.

Les også: Spesialpedagoger må bli en del av barnehagens grunnbemanning

Fikk omsider hjelp

Barnet mitt var et av tallene i statistikken. Etter en lang og kronglete vei fikk hun omsider hjelp av en spesialpedagog det siste året hun gikk i barnehagen.

Før spesialpedagogen kom inn i bildet var barnet mitt knapt i stand til å leke med andre barn, langt mindre å snakke med dem. Ikke fordi hun manglet språk eller interesse for andre barn. Hun visste rett og slett ikke hvordan hun skulle te seg, eller hva hun skulle si. Dette er ikke snakk om et barn med noen grad av utviklingshemming eller manglende språk, men et barn med relativt usynlige og sammensatte behov.

De øvrige ansatte i barnehagen var utrolig dyktige i faget sitt og gjorde en fenomenal jobb med å hjelpe ungen min, men de hadde ikke den spesialpedagogiske verktøykassen som skiller en spesialpedagog fra en førskolelærer/barnehagelærer eller en barne- og ungdomsarbeider. Uten hjelpen fra spesialpedagogen i barnehagen er jeg ikke sikker på om vi foreldre hadde våget å sende barnet vårt på nærskolen vår da skolestart var et faktum.

Opptatt av debatt? Les også: Husk såpe, Adressa!

Ny vurdering

Det gjorde vi heldigvis, og barnet hadde en ny sakkyndig vurdering fra pedagogisk psykologisk tjeneste (PPT) i ryggsekken. Denne tilrådet også spesialpedagogisk støtte, i første omgang fra og med første skoledag og ut tredje trinn. Barnet mitt går nå i andre trinn på nærskolen vår, og i forrige uke kom et brev fra skolen om at all spesialpedagogisk støtte er tatt bort.

Dette skjer med vår, foreldrenes viten og vilje. Det var vi som, etter et ønske fra det omtalte barnet foreslo et møte med skolen for å drøfte muligheten for å fjerne det «ekstraordinære» tilbudet barnet vårt tross alt har hatt. Dette gjorde vi med stor ro og trygghet, fordi vi ser at barnet vårt ikke har det samme behovet lengre. Den spesialpedagogiske støtten har virket! Og den har vært så bra og så spisset at den rett og slett ikke behøves i dag.

Barnet vårt har nå, ved hjelp at spes.peden fra barnehagen og den hun inntil nylig hadde på skolen, fått de redskapene hun trenger for å kunne delta i klassen og i miljøet på lik linje med de andre barna på trinnet sitt.

Mer debatt: Bussbilletten ned fra 101 til 37 kroner

Lønnsomt med tidlig innsats

Jeg tviler sterkt på at det hadde vært tilfelle dersom hun ikke hadde fått tildelt de ressursene hun fikk da hun gikk i barnehagen. Det var der hun lærte å snakke med andre barn enn lillesøsteren sin. Det var der hun lærte å leke med andre barn enn lillesøsteren sin. Det var i barnehagen hun lærte seg å heve blikket, for å kunne følge med på hva de andre i gruppa foretok seg.

Det var i barnehagen grunnlaget ble lagt for at hun i dag greier å delta i det sosiale livet i klassen. I dag mestrer hun skolen såpass at hun gleder seg til hver eneste skoledag.

Uten hjelpen i barnehagealder ville hun ha vært langt dårligere rustet til å takle en mye mer krevende og omfattende skolehverdag.

Klart det har kostet penger, men det har skapt en livskvalitet hos barnet mitt som ikke kan tallfestes i rene kroner og øre. Jeg er skråsikker på at det å sette inn ressurser slik at også barn og unge med ekstra utfordringer kan finne plassen sin i et fellesskap utvilsomt er samfunnsøkonomisk lønnsomt på sikt.

Hør våre kommentatorer snakke om sex, #metoo, ny regjering, kulturpolitikk og campus

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

«Barnet vårt har nå, ved hjelp at spes.peden fra barnehagen og den hun inntil nylig hadde på skolen, fått de redskapene hun trenger for å kunne delta i klassen og i miljøet på lik linje med de andre barna på trinnet sitt.» skriver Stine Hanssen Brattland.