Norge har to unike verdensenere: Ada Egeberg og Petter Northug, og de har en forbausende mange likheter: Begge har spisskompetanse som vi aldri har sett maken til her i landet, og kanskje ikke i verden. Begge kan snakke for seg. Begge vet hva som skal til for å bli best. Begge har 100 prosent støtte fra sine familier. Begge har takket nei til sine respektive landslag. Begge har fått kvass kritikk av sine respektive landslagsledere for sine avgjørelser. Både ski- og fotballforbundet foreskriver samme medisin: De gjør en stor feil med å stå utenfor landslaget, dvs. fellesskapet.
LES OGSÅ: Northug, can you hear me? Jeg vil bare si tusen takk
Det er noe fantastisk flott med fellesskap, på sitt beste. På sitt verste er fellesskapet et mareritt, når fellesskapet blir en tvangstrøye som individet ikke er komfortabel i, fordi individet er nettopp individ og ikke bare en del av et fellesskap. Hvis vi ikke får være individer dreper fellesskapet motivasjonen vår.
Den gode, men misforståtte fellesskapstanken ble altså Petters bane, mens Ada kom seg vekk i tide og blomstrer.
LES OGSÅ: Frykter OL uten Northug
Lederes ødeleggende innflytelse er som regel ikke at de er ondskapsfulle, men at for mange er uvitende om hva som motiverer unike talenter, og folk flest, at de anser seg som sjefer og ikke tjenere, at de snakker mer enn de lytter, og at de ikke greier å korrigere sin egen adferd. Målestokken er ikke hvor mange medaljer de samlet, men hvordan de behandlet folkene sine. Målestokken er ikke hvor mye skryt de fikk, men hvor mye skryt utøverne fikk. Det gjelder i idretten, i arbeidslivet og i samfunnet for øvrig.
LES OGSÅ: Konflikten mellom Petter Northug og Vidar Løfshus er ikke et spill. Det er ramme alvor
Nå kommer et nytt talent som ser ut til å bli en enda mer unik verdensener, også han i skisporet. Mitt inderlige håp er at han slipper å ha ei for kontrollerende hånd fra uvitende skiledere på skuldra, men at han får finne sin egen, unike vei i skisporet og i livet, med støtte fra gode ledere. Lykke til i OL, forresten!