Debatt

Jeg blir nesten skremt av NTNU-ansattes meninger

Landskap: Å lese om universitetsansattes bastante holdninger til åpne kontorløsninger og – landskap i Ukeadressa 3. februar er sjokkerende, skriver innsenderen. Bildet er fra et kontor landskap omtalt i 2015.  Foto: Lena Knutli

Saken oppdateres.

Å lese om universitetsansattes bastante holdninger til åpne kontorløsninger og – landskap i Ukeadressa 3. februar er sjokkerende lesning. Jeg blir nesten skremt av å tenke på at det er så bastante, selvopptatte og lite nysgjerrige mennesker som har ansvaret for å utdanne dem som skal lede oss og samfunnet videre framover i en tid der endringsevne og – vilje er noe av den viktigste kompetansen man kan ha!



Ja visst finnes det mange dårlige løsninger og erfaringer med kontorlandskap. En av grunnene til dårlige erfaringer er ofte at landskapet ikke har de fasiliteter som er nødvendige for at det skal fungere. Da handler det først og fremst om mangel på tilstrekkelig areal og mange nok møte- og stillerom. Mange kontorlandskap har blitt til ved ombygging av eksisterende areal for å kunne stappe inn flest mulig på minst mulig flate for å frigjøre areal til andre formål.

LES OGSÅ: Er 3,7 kvm stort nok for meg, Bovim



Da er løsningen dømt til å mislykkes. Og det er tydeligvis kun de negative erfaringene de universitetsansatte har fått med seg. Hva med å sette seg inn i litt forskning på området før man gjør seg opp en mening? Jeg trodde nettopp forskningsresultater – og nyanserte sådanne – var det man la stor vekt på på universitetet. For og imot. Det de da ville finne, er nettopp det. Ikke bare en elendighetsbeskrivelse. For det finnes også mange fordeler med å sitte i et godt tilrettelagt åpent kontorlandskap.

Les også: Diger flyttesjau etter fusjonen




Den viktigste er samarbeid. Å lære seg å samarbeide og se verdien i samarbeid, blir viktigere og viktigere i et samfunn som blir stadig mer komplisert. Vi ser at når noe har gått galt, påpekes ofte at en viktig årsak er at det ikke har vært tilstrekkelig samarbeid, enten mellom enkeltpersoner eller etater. Det finnes mange forskningsresultater og erfaringer som viser at kontorlandskap legger til rette for uformelle kontakter, utveksling av erfaringer og tilrettelegger for samarbeid på en enkel og lite ressurskrevende måte. Dette må være helt ukjent for de spurte i reportasjen, der høyst egosentriske motiv for motstanden framføres: «På kontoret går jeg gjerne fram og tilbake når jeg tenker», sier en. «Katastrofalt. Hadde vi fått åpent landskap ville jeg pensjonert meg», sier en annen. Hører de hva de selv sier? Jeg har selv sittet i kontorlandskap i over 10 år av min yrkeskarriere.

Mer debatt: Mange reklamer er så frastøtende at man skrur ned lyden og bygger opp hat

De siste årene før jeg ble pensjonist, hadde jeg dessverre eget kontor. Min jobb handlet om både å tenke, konsentrere meg og forfatte skriftlig materiale av til dels komplisert karakter. Jeg savnet landskapet hver dag. Jeg savnet inspirasjonen som lå i å se de andre sitte ved sine pulter å jobbe, stoltheten over å se at her sitter vi en hel gjeng og jobber intenst for en felles sak, jeg savnet å kunne gi det lille vinket til kollegaen som betydde «har du to minutter, jeg har behov for å lufte en tanke for å komme videre», jeg savnet spontaniteten – den som gjorde at jeg ikke måte avtale et møte for den minste ting.



Hva om dere der oppe på universitetet tok sjansen på å tenke litt ut over dere selv – og lot dere inspirere til å se hva kan vi vinne ved å jobbe annerledes? Hva kan universitetet vinne? I kunnskap? I areal? I holdninger til hvordan vi lærer? Hva med å se seg selv som en modell for studentene som evner å forholde seg til endringer på en konstruktiv og reflekterende måte?



Trine Wætten

På forsiden nå