Debatt

Jeg sa til den fortvilte jenta ved elvebredden at hun var verdifull

Stoppet opp: Først tenkte innleggsforfatteren å løpe forbi jenta ved elvebredden, men er glad for at hun stanset.   Foto: Christine Schefte

Saken oppdateres.

Ute på en tidlig løpetur oppdaget jeg en ung jente som satt sammenkrøpet med knærne inntil panna, nede ved elvebredden. Først sprang jeg forbi, men noe ved posituren fikk meg til å stoppe. Jeg gikk bort til jenta og spurte om alt var bra, et dumt spørsmål siden hun viste med all tydelighet viste at det ikke var det. Hun hyperventilerte, skalv og hadde blod nedover klærne. Hun fortalte at hun kom rett fra legevakten hvor de hadde lappet henne sammen, og at hun nå hadde lyst til å gå på elva.

LES OGSÅ: - Foreldre må tørre å være brysomme voksne

Siden jeg godt vet hva angst er og hvordan det arter seg, forsøkte jeg å få henne til å ta noen dype åndedrag og puste regelmessig. Hva kan jeg gjøre for deg, spurte jeg. «Ingenting, det nytter ikke, det er ingen hjelp å få i helseapparatet, de bare kjefter på meg», svarte hun.

Etter videre spørsmål fikk jeg vite litt om livssituasjonen hennes, flere år med psykisk sykdom, selvskading, tvangsinnleggelser og ensomhet. Det var ingen hun ville jeg skulle kontakte. Hun hadde droppet ut av skolen og følte seg verdiløs, hun ba til og med om unnskyldning for at hun opptok tiden min.

LES OGSÅ: Slik snakker du med barn og unge om problemene

Jeg ba henne om å ikke tenke på det. «Du er verdifull for meg og det viktigste for meg nå er å hjelpe deg», svarte jeg. Uten å sammenligne, fortalte jeg henne at jeg har vært gjennom mitt. Videre at selv om alt så svart ut for henne nå, var det mulig å få det bedre.

Etter 18 år med alvorlig anoreksi, tvangstanker, depresjoner og selvskading ble jeg selv erklært frisk for noen år siden. Jeg spurte om det var greit om jeg ringte etter en ambulanse, og sa at jeg ikke kom til å forlate henne i den situasjonen hun var i. Hun svarte at det ikke var noen vits i å ringe, men at jeg gjorde som jeg ville.

LES OGSÅ: Slik sjekker du ungdommen din

Ambulansepersonellet kom raskt til stedet og tok hånd om situasjonen. Jeg opplyste om hva hun hadde fortalt til meg og de beroliget henne med at de virkelig ønsket å hjelpe henne.

Jeg fikk aldri navnet hennes, men jeg håper av hele mitt hjerte at hun får den hjelpen hun har behov for. Det var utrolig trist å høre hvordan hun som selvskader hadde opplevd motstand og lite forståelse i helsevesenet.

Når jeg hører om den ene nedleggelsen av den ene psykiske behandlingsinstitusjonen etter den andre, får jeg frysninger nedover ryggen. Psykisk sykdom er et økende problem og må taes på alvor. Behandling virket, det vet jeg. Jeg ønsker å dele denne opplevelsen slik at du ikke bare går forbi når du ser en person som sliter. Du kan være med på å forandre denne personens fremtid.

LES OGSÅ: - Du kan aldri plante en tanke om selvmord

Nå sier jeg ikke at det hadde gått slik eller slik dersom jeg ikke hadde stoppet opp og snakket med denne jenta, men det føles godt å ha bidratt til at noen følte seg sett om ikke annet for et lite øyeblikk.


Opplevelsen gjorde noe med meg, jeg opplevde ikke lengre erfaringene mine som bare en byrde, men også som en ressurs. Jeg vet hvordan det er å være psykisk syk, jeg vet at det nytter å være medmenneske og at det nytter å bry seg om andre. Det var tross alt kjærligheten som til slutt bidro til at jeg ble frisk. Det siste jeg sa til jenta ved elvebredden var: Du betyr noe, du er verdifull, du er et menneske og jeg ønsker deg alt godt i fremtiden.

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

Gikk du glipp av disse?
 
 
 
 
 
 
På forsiden nå