I disse dager risikerer en kone å miste sin ektemann. Døtrene ønsker å flytte sin far fra Trondheim til Oslo hvor de selv bor. Grunnet Alzheimer har han mistet sin mulighet til å si fra og gi klar beskjed om hva han egentlig ønsker.

De to døtrene til mannen vil altså noe annet enn hans kone. De ønsker å følge opp sin far tettere. I 2012 undertegnet faren deres en fremtidsfullmakt om at det var nettopp de som skulle ta vare på hans helse og økonomi, og ikke hans kone. Mannens sønn ønsker at hans far fortsatt må få lov til å bo i Trondheim. Han mener dette er til hans fars beste.

Urettferdigheten i det hele var at fremtidsfullmakten ble undertegnet av en person som allerede to år tidligere hadde fått bekreftet Alzheimer. Fullmakten ble skrevet i en periode hvor han opplevde mye depresjon, aggresjon og urettmessig beskyldte sin kone for utroskap - med en mann hun aldri har møtt eller sett. At han slet med depresjon og dårlig korttidshukommelse, ble formulert av ham selv ved første legekonsultasjon knyttet til Alzheimer allerede i 2009. I sinne kan man gjøre så mye, men var det hans faktiske vilje den gang når hjernen så tydelig spilte ham et puss?

Døtrene har fått plass til sin far på et sykehjem i Oslo. Den medisinske vurderingen sier at hans helse er god nok til at han kan flyttes. Men var det noen som glemte å vurdere hans faktiske livsglede i Trondheim – hvor han har bodd i hele sitt liv? Eller vurdere konsekvensen av å flytte til Oslo? Og hva taper han ved en slik flytting i forhold til hva han vinner?

Konen, som kun tilbringer tid sammen med mannen utenfor sykehjemmet, ønsker at en nøytral person må evaluere hennes ektemann når han er med dem som han kjenner best: Tid med sin kone hjemme, tid med sine bestevenner som møtes ukentlig, tid med sine gamle kjente fra gymnaset som møtes hver andre uke, tid brukt i Nidarosdomen sammen med sin kone, kulturarrangement, etc.

Det meste foregår på dagtid, fordi det er nettopp da han fungerer best. Men han får også oppleve overnatting hos sin kone hjemme, turer med overnatting på hytta. En flytting vil gjøre de faste rammene umulig. Han vil selvfølgelig vise stor glede når han får se sine barn i Oslo. Men han vil miste sin kone som ikke har økonomi til å besøke ham fast i Oslo, hennes familie som har blitt en del av hans familie, hans gode venner og det nettverket av ansikter han kjenner i Trondheim – det som faktisk er en del av hans liv.

I stedet vil et nytt kunstig liv oppstå etter hvert i Oslo. Fordi han glemmer. Først en fase med urolighet og mulig aggresjon fordi det er så mange nye ansikter å bli kjent med. Nye ansikter som på sikt vil gi en form for trygghet.

En kone som er nærmere 20 år yngre enn sin ektemann i slutten av 80-årene, har fremdeles mye å gi. Ektemannen har allerede levd lenger enn man skulle forvente. Ingen vet hvor lenge han har igjen. Skal man virkelig frarøve ham så mye av hans gjenværende liv? Og har barna fullmakt til å frata ham ektefellen og ødelegge deres ekteskap?

Og når alt kommer til alt, vil flyttingen ivareta hans egentlige ønske? Hva ville han gjort i dag, hvis han hadde fått se situasjonen med friske øyne? Ville han da ha valgt å flytte fra Trondheim? Og derfor selv velge å redusere sin nåværende livsglede?

Hør våre kommentatorer og gjest Merethe Baustad Ranum snakke om monster, metoo, sex og politikk

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter