Om du kan sende Taibeh, så kan du sende meg. La meg ta hennes plass

Kjære Norge. Mitt gamle fedreland.

Om du kan sende Taibeh, kan du sende meg. La meg ta hennes plass. Jeg har levd. Det har ikke Taibeh. Eller brødrene hennes.

Men kan du sende dem, kan du også sende andre ungdommer. Datteren min? Hun er jevnaldrende.

Hvis Taibeh kan sendes, kan jeg sendes. Hvis mammaen kan sendes, kan jeg sendes. Hvis de kan sendes, kan vi alle sendes. Martin, Emma, Kari, Bendik, Sara, Sigurd, Ole, Camilla. Og alle, alle andre.

Les også: Fullsatt kirke til støtte for Abbasi-familien

Ikke mer absurd

Absurd? Nei, ikke mer absurd enn å sende dem. Deportere. Det går for det samme. Nøyaktig. Du forsto ikke at deres frihet er vår frihet. At deres smerte er vår smerte. At det du gjør mot dem, gjør du også mot oss. Du forsto ikke. For du vil ikke.

Den politiske higen etter dystopien, jakten når stadig nye, surreale høyder. Likeverd, likhet og livskvalitet er ikke lenger et mål, men et privilegium forbeholdt de forutbestemte. Absurd politikk er møtt med logikk, empati, menneskeretter, menneskeverd. Men, akk gamle Norge, det nytter ikke. Du vil ikke. Du vil ikke.

Må det absurde svares med det samme, det absurde? Vil du høre da? Vel, her er mitt svar: Send meg. Send oss. Da er i hvert fall en slags likevekt oppstått, en slags, aldri så liten, rettferd. For din metode alene kan ikke stå ubesvart, ut i det tomme rom. Da går i hvert fall ikke regnestykket opp. Og så lenge du ikke har annet å komme med. Det har du ikke gjort, tross et utall sjanser.

Opptatt av debatt? Les også: Det er flaut og arrogant at de greier å overse Liv Ullmann nok en gang

Andre løsninger

Å ikke ønske sivil ulydighet etter alt dette, må i hvert fall fylles med noe. Nye svar, andre løsninger. Samme hvor absurde du mener de er. For det har du vært hele veien. Og det er kanskje det eneste du kan. Du har vist makt til å ordne det politiske, og alt det andre. Så bruk den nå. Gjør det.

For hver person du akter å sende, sender du en av oss i stedet. En person for en person. Verken mer eller mindre. Og det er opp til oss å ordne beskyttelse, på lik linje med det dere krever av dem. Vi er villig til å ofre det samme som dere tvinger dem til. Og vi skal rapportere, så lenge det går, og om det går. Hvordan det er. Der.

Taibeh er fortsatt flyktning, det har hun vært hele livet, noe du kunne satt stopper for. For mange år siden. Mennesker er ikke kriminelle før du gjorde dem – og fått med deg innbyggerne til å tro på deg.

Mer debatt: Bør ikke skitur være lek og gøy? Ikke teknikktrening med en bjeffende voksen?

Lakmustesten

En kvinne blant dine mektigste tar ikke støyten for alle meningsfeller, for det var hun som skapte dem. Ordene fra hennes munn siteres ordrett i kommentarfeltene, ord som før ikke fantes. Og når sant skal sies: Lakmustesten skjer ikke før den dagen den samme mektige er villig til å sende sitt eget barn, av kjøtt og blod, dit. Eller seg selv. På ubestemt tid, og ingen mulighet til å be om redning.

Da skal jeg ikke si noe. Men ikke før. Jeg mener dette helt seriøst. Kan du sende dem, kan du sende oss. Kan du sende Taibeh, kan du sende meg. Så la det skje, om intet annet skjer.

Mitt Norge, jeg ber deg. Vi blir en hærskare som roper: Send meg! La oss ta deres plass! En for én, mange for mange, alle for alle. Så la det skje.

#Sendmeg #AbbasiStays

Hør våre kommentatorer snakke om tilgivelse i politikken, trøndersk dialekt på TV og campus i Trondheim

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter