I de nye læreplanene som kommer i 2020 må også Utdanningsdirektoratet ta innover seg at i 2020 er Norge leksefritt, skriver Runhild Dammen i dette debattinnlegget.
Jeg vil at dere foreldre nå står opp for deres rettigheterog krever at skolen innhenter tillatelse fra dere til å fortsette praksisen med lekser. Mange av dere mener lekser er en god ordning. Av argumentene for lekser dukker gjerne mengdetrening i lesing, oppfølging av barna og repetisjon av dagens oppgaver som argumenter. Mange mener også at en utvidet skoledag må være alternativet dersom man kutter ut leksene, noe som krever ekstra ressurser.
Ved innføring av 10 års skole, for 21 år siden, fikk man disse ekstra ressursene. Ett helt år ekstra, men grensene presses stadig for hva lærere skal greie å lære bort og hva elevene er forventet å mestre. Opprinnelig skulle ikke leseundervisningen starte før i 2. klasse, men slik ble det ikke lenge. Også første klassingene får lekser, selv om dette første skoleåret opprinnelig var ment mere som en førskole.
Den faglige diskusjonen hører hjemme i skolen innenfor barnas arbeidstid, noe jeg jeg ikke blander meg opp i. Fritiden min bestemmer jeg derimot over selv. Foreldrene er ikke økte ressurser til skolen. Lekser er ikke lovpålagt. Kun foreldre kan pålegge barn arbeid i fritiden, ikke skolen, men det fungerer ikke slik i praksis. Å jobbe for en leksefri skole er derfor å jobbe for en rett vi allerede har. Hver enkelt kommune/skole kan derimot avvikle lekser når som helst. Jeg krever at skolen nå må innhente tillatelse fra foreldrene for å fortsette praksisen med lekser. Noen foreldre vil si ja og noen vil si nei. Skolen må forholde seg til begge.
Med så store krav som legges til skolen, har jeg stor forståelse for at skolen ser på foreldrene som den ressursen som kan hjelpe til med å holde tempoet oppe. Med det når de målene som settes i læreplanen. Men foreldrene er ikke økte ressurser til skolen, vi har våre egne små og store prosjekter som skal nåes etter skoletid. Skolen har allerede større tilgang på tiden til barna våre, mens de er våken enn hva vi selv har.
Slik det er nå, er det også stor forskjell på hvor mye foreldre følger opp barna. Dette fører til forskjeller innad i klassen hva gjelder læring og mestring. Det er derfor min påstand at lekser fører til økte forskjeller allerede. Utfordringen ligger derfor i at det er for store krav som legges på elever og lærere, og også på foreldre som forventes å stille opp som ekstralærere etter skoletid. Svaret ligger i å senke ambisjonsnivået. I de nye læreplanene som kommer i 2020 må også Utdanningsdirektoratet ta innover seg at i 2020 er Norge leksefritt. De må justere fremdriften og innholdet i læreplanen etter dette.
Skolen kan ikke bruke som argument at vi som foreldre må forsøke å påvirke oppover i systemet, til de som lager læreplaner og setter kravene. Å gjøre det, er ikke vår jobb. Derimot er det skolens rolle å jobbe innenfor de rammer de har tilgjengelig. Tiden etter skoletid er ikke tilgjengelig som ressurs.
Både foreldre og barn har krav på fritid. Hva barn og foreldre skal gjøre etter skoletid, er det ikke opp til skolen å bestemme. Det er også viktig å merke seg at FAU på din skole ikke kan stemme deg ned eller kreve en avstemning, for dette er ikke en demokratisk avgjørelse. Kun du som mamma eller pappa bestemmer over ditt barn.
Hodet fungerer ikke hvis trivselen ikke er på plass
Dersom en bedriftsleder hadde sagt til sine ansatte at de skulle jobbe en time overtid uten betaling hver dag, hadde det ikke tatt lang tid før fagforeningene hadde vært kontaktet. Hvorfor har ikke vi og våre barn dette vernet? Vi som er voksne har et sterkere vern gjennom arbeidsmiljøloven, enn hva barna våre har. Dette synes jeg er underlig. Det er mye jeg ønsker at mitt barn skal lære som ikke skolen kan lære henne. Jeg forventer at vi får tid og ro i vår egen fritid til å gjøre det.