Slike utsagn som kvinnen vi møtte kom med, er også et uttrykk for forakt for menn som gifter seg med filippinske kvinner, mener Terje Carlsen i dette debattinnlegget.
Forleden møtte min kone og jeg en norsk kvinne. Hun henvendte seg til min kjære om hennes tilbakekomst fra ferietur hos sine slektninger på Filippinene: – Hvordan er det å komme heim? Skjønt, du er vel nødt til å si det er heim og at det føles bra!
«The racism of lower expectations» rammer ofte filippinske kvinner på en sårende måte. De blir oppfattet som viljeløse postordrebruder som gifter seg med førmoderne og trygdede nordmenn i et desperat forsøk på å komme seg ut av fattigdommen.
Det kan være sannheten for noen, slik det også kan være for europeiske kvinner, men neppe for alle. Samtidig er slike utsagn, eller påstander som kvinnen vi møtte kom med, også et uttrykk for forakt for menn som gifter seg med filippinske kvinner.
Les også: Jeg sto og holdt rundt ei jente, da flere menn stilte seg rundt oss og begynte å filme oss
Annenrangs mennesker
Alt da min kjære Minda kom til Fornebu sammen med en gruppe filippinske kvinner i 1981, 32 år før jeg møtte henne første gang på Samvirkelaget, møtte hun velfødde, norske kvinnesakskvinner med store plakater der det sto skrevet med tusj: «Nei til sexhandel». De visste altså Mindas beste enda de aldri hadde snakket med henne.
I Dagsrevyen og på førstesidene i VG, Dagbladet og Aftenposten kunne man se oppslag som gikk ut mot brevkontakten som foregikk mellom filippinske kvinner og menn. KrFs ungdomsbevegelse signaliserte at de ville ta saken opp med moderpartiet, for å skape en front mot det de kalte kvinneundertrykkende virksomhet, meldte Aftenposten.
Det er som å høre Inger Lise Rypdal synge om Fru Johnsen: «Og like inn i salen kom Fru Johnsen, kledd i miniskjørt som aldri før. Først da hun nådde prekestolen, snudde hun, og så ut på den fulle sal og sa: Jeg har litt å si til Dere, voktere av stedets moral». Det norske samfunnet antok a priori at det her var kun snakk om sexhandel, ikke kjærlighet. Sånn fikk de Minda og de andre filippinske jentene til å føle seg som annenrangs mennesker.
Opptatt av debatt? Les også: Hver gang den tiltalte nærmet seg ballen, ble det holdt pipekonsert på Øvre Øst
Diskriminering av asiatiske jenter
Den kulturelle og sosiale diskrimineringen av asiatiske jenter handler om økologiske lover. Prisen eller verdien på norske kvinner som seksuelle partnere faller naturligvis når tilbudet på kvinner generelt øker. Det forklarer trolig holdningene og språkbruken om asiatiske damer.
Hanna Størseth skrev masteroppgaven, Tilfellet Tana – Bygdesamfunn i møte med organisert prostitusjonstrafikk, og finner noe av det samme: «Russerdamene kom utenfra og var lette å betrakte som «de andre». «Gammelungkarene» hadde bodd i bygda bestandig. Men de ble omtalt som så annerledes at det ble mulig å betrakte også dem som «de andre», som en gruppe utenfor «det vanlige» fellesskapet i Tana».
Andre av de hun intervjuet hadde et litt annet utgangspunkt. De mente at det som foregikk i kommunen ikke handlet om prostitusjon, så lenge de som deltok i det ikke selv kalte det prostitusjon. De understreket at det var slemt å dømme, og at alt snakket om at det foregikk prostitusjon egentlig var det største problemet, forklarte Størseth til Kilden.
Mer debatt: Hva er det med menn på ski i kondomdress?
Glasstaket
Likhet og likeverd er sagt å være bærende ideer i det norske samfunn. Men den mistenksomheten asiatiske, og kanskje også russiske kvinner møter, avdekker at det også finnes en inegalitær undertekst som det ikke snakkes høyt om.
Den oppsummeres best i Alf Prøysens vise, «Griskokktrøsta»: «For vi skal villig glømme du er grishusknøl, men det på en betingels': Du ska kåmmå hau det sjøl!»
Det er det glasstaket som asiatiske kvinner som ønsker å klatre i det norske samfunnet møter på.
Hør våre kommentatorer og gjest Trine Skei Grande snakke om Venstres landsmøtet og Facebook-angrepet fra Ola Borten Moe
Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter