Ta deg en tur opp til utkikkspunktet i Dyrborgveien du også, så flyr nok tankene dine sammen vei som mine, oppfordrer Nora Bilalovic Kulset i dette debattinnlegget.

Hver morgen går jeg tur med hunden min Tito oppover Dyrborgveien i Steinberget til et flott utsiktspunkt. Der står vi i grytidlige morgentimer, mens byen våkner til en ny dag. Han tisser og snuser, sjekker hvem som har vært innom siden sist. Jeg lar blikket hvile over den fine byen. Tankene seiler mot både dagen i går og dagen som ligger foran oss og byen og livet. Det er en fin stund.

Nå i det siste har derimot tankene kun gått i en retning – faktisk er det helt umulig å tenke på noe annet enn dette ene når vi nå står der oppe og ser ned mot byen vår. Det er helt umulig å ikke tenke på det enorme byggeprosjektet som foregår på tuppen av halvøya som Nidelva svinger seg så grasiøst rundt. Der står jeg, i de tidlige morgentimene, og tenker på hva det er de andre har tenkt de politikerne som har funnet ut at her er det veldig hensiktsmessig og smart å bygge et svært anlegg som skal ta imot horder av publikummere til ulike arrangement og tilstelninger.

Når jeg står der og ser på dette stedet – denne tuppen av ei halvøy med elv på alle sider og hvor eneste utfartsveier består av ei smal gangbru og en smal vei til både inn- og utfart, også kjent som blindvei – så tenker jeg at dette ser ut som en kulisse bygd til en storslått framtidsdystopisk actionfilm hvor alt går fryktelig galt.

Ikke bare har menneskene bygd et gedigent anlegg midt i et verneverdig naturområde, i en elveslynge hvor det kunne ha vært vakre friområder, eventuelt med litt tilpasset miljøvennlig boligbebyggelse, kanskje i massivtre, hvor mennesker, hunder, fugler, fisker, katter og alle andre kunne ha møttes og trivdes. Dette har selvsagt ikke menneskene i den framtidsdystopiske actionfilmen tenkt på. De har bygd ut.

Og så, ganske tidlig i filmen, så dukker filmens urokråker opp. Det svære anlegget er fullt av glade folk. Kanskje er de på konsert, kanskje ser de en håndballkamp, kanskje er de på messe. Lett som en lek, stenger urokråkene den ene smale utfartsveien og den ene smale gangbrua og så lager de baluba for de tusenvis av menneskene som er fanget – på tuppen av ei halvøy med kun elva som fluktmulighet. Slikt står jeg og tenker på om morgenene nå for tida.

Ta deg en tur opp til utkikkspunktet i Dyrborgveien du også, så flyr nok tankene dine sammen vei som mine. Så har Tito tisset og snust ferdig, og vi går videre.

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter