Debatt

Det føles ekkelt å ganske så ufrivillig bli en del av naboens familieliv

«Jeg hørte barna i høy og munter latter der ute på trampolinen. Helt greit det. Bortsett fra at mitt privatliv er blitt borte, i det jeg går ut døren» skriver en nabo i dette debattinnlegget.

«Jeg bryr meg katta i hvordan folk lever livene sine, men når du får det nærmest rett opp i ansiktet, kan det faktisk bli umulig å overse» skriver innleggsforfatteren. Bildet er et illustrasjonsfoto.  Foto: Gorm Kallestad,, NTB scanpix

Saken oppdateres.

No livnar det i lunder. Våren er over oss i fulle drag. På nytt oppdager vi at vi lever i et samfunn med andre rundt oss. I første rekke naboer. Naboers barn og aktivitet ute og inne, på plen og rundt hus. Det blir ikke bare hørbart, men i noen tilfeller også veldig synlig. Som for meg som har fått nye naboer med sin plen utenfor inngangsdøra mi, hvor jeg også har min lille veranda.

Her har de plassert barnas trampoline to centimeter fra grensen til tomta med huset jeg leier en leilighet i. Trær, hekk og busker er også fjernet. I tillegg til at de ikke har en eneste gardin i huset sitt. Da blir hele deres liv veldig synlig, kan man si.

Jeg bryr meg katta i hvordan folk lever livene sine, men når du får det nærmest rett opp i ansiktet, kan det faktisk bli umulig å overse. Du får følelsen av å trampe inn i stua til andre mennesker og på den måten ganske så ufrivillig plutselig bli en del av deres familieliv.

Les også: Har ikke fått nabovarsel, men på nabotomta er fire planlagte boliger til salgs


Unger på trampoline

I går kveld gikk jeg ut for å, tja, ta meg en blås. Det gjøres jo ute. Med hjertet i halsen. Fordi jeg hørte barna i høy og munter latter der ute på trampolinen. Helt greit det. Bortsett fra at mitt privatliv er blitt borte, i det jeg går ut døren. Og ganske riktig, så ble min entre registrert i form av: «Hallo!» Høyt og klart.

Jeg setter meg ned for å ta blåsen min og igjen henvender de seg til meg. Med «hallo». Jeg velger å si hallo tilbake, samtidig som jeg sier at det hadde vært fint om de kanskje var litt stillere, siden det bor flere i nabolaget, men at jeg skjønner det kan være vanskelig. Så går jeg inn.

I dag skulle jeg ta en våropprydding på verandaen, hvorpå jeg blir oppsøkt av barnas far. Han spør hvorfor jeg hadde kjeftet på ungene hans, så jeg tenkte at dette var en gyllen mulighet til å oppklare, forklare og gi uttrykk for hvordan jeg føler det å ufrivillig bli en del av deres familieliv.

Opptatt av debatt? Les også: Alle disse 12 000 kjøretøyene vil passere fem meter fra hodeputa til babyen


Ingen forståelse

Selvfølgelig ble jeg ikke møtt med mye forståelse. Budskapet hans var at han ville ha syntes det bare var koselig å se og høre unger og mennesker på plenen hos andre. Underforstått så var det meg det var noe galt med.

Da jeg nevnte visse tilfeller jeg dessverre særdeles ufrivillig hadde sett, grunnet deres store gardinløse vinduer, ble han ganske irritert. Han mente at jeg kikket inn og at det i så fall var mitt eget problem. Ganske overkjørt og bombardert ble jeg, litt paff også over den sterke motviljen til å se ting ut fra andres ståsted.

Min forundring ble ikke mindre av at han påpekte at jeg går jo naken rundt selv inne hos meg. Whaaaaat, tenkte jeg. Hva jeg gjør om morgenen på vei fra senga og inn til kjøkkenet i hui og hast kan de altså selvfølgelig se. Fra sine gardinløse, store vinduer. Hvem følger egentlig med på hvem her? Jeg bestemmer meg her og nå for aldri å la mine gardiner være åpne! Jeg synes det hele begynner å bli ekkelt.

Mer debatt: Forbyr vi bønnerop, må vi vel også si nei til glade unger på trampoline


Kunne jo bare flytte

Videre la jeg frem at det kanskje hadde vært lurt med en hekk eller et gjerde, siden jeg mener en slik åpenbar tilstedeværelse av deres liv og levnet er så ekstremt påtrengende og derved kan forringe nabolaget. Nope, hvis det ble påtrengende for meg, så kunne jeg jo bare flytte, var argumentet hans. Dessuten ville han aldri plante noen hekk eller bygge gjerde. Det fikk i så fall bli opp til de jeg leier hos.

Han sier med andre ord at han og hans families liv er noe alle bare skal ta hensyn til. For som han sa: Vi må jo få lov til å utfolde oss. Som om ikke det skulle gjelde for alle, tenker jeg.

Poenget mitt er egentlig dette: Hva lærer barn av slikt egentlig? At alle i hele verden skal ta hensyn til oss? Til meg? Hvilke rollemodeller blir en for barn når en så tydelig viser fram at det er helt greit å være egoistisk? Hvilke samfunnsborgere ønsker man at barna skal bli?


Hør våre kommentatorer snakke om Frp, 1. mai og «Heimebane»  

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter


Ønsker du å motta aktuelle meninger i innboksen?

Abonner på nyhetsbrevet mitt og få ukentlig innblikk i hva jeg mener er viktige debatter og interessante meninger, både i Adresseavisen og hos andre. -Tone Sofie Aglen, politisk redaktør i Adresseavisen.

Gikk du glipp av disse?
 
 
 
 
 
 
På forsiden nå