Jeg har tryna hardt i denne generasjonens datingmarked, skriver Ariel Skår i dette debattinnlegget.

Tinder, du tinder. Hvor er min prins? Jeg er en 29 år ung kvinne som har vært lykkelig singel i snart tre år. Nå har jeg tryna hardt i denne generasjonens «datingmarked».

Høsten 2017 var jeg klar for å prøve Tinder. Jeg ble med det samme overrasket over hvor mange som promoterer seg med å være «naturelsker» og «hundekjær» mellom festbildene på profilen.

Innimellom kom det noen som hadde mer realistiske bilder med undertekst på mer enn fem ord, hvor det var flere bilder fra en faktisk hverdag. Men vær ikke naiv. Bilder lyver mer enn tusen ord.

FIKK DU MED DEG DENNE? Fem typer feriebilder som ikke forteller sannheten

På Tinder møtte jeg også mannen som var avbildet med synlig ereksjon i buksa og med en flaske rødvin i høyre arm, noe jeg fant veldig lite innbydende. Men han sa i alle fall rett ut hva han var ute etter. Slike som ham gjør det lett for slike som meg å utelukke dem.

Etter noen match, rundt 12 av 100, hadde jeg noen gode kandidater. Jeg eliminerte dem til seks, og kommer i kontakt med en av dem. Chattesamtalen starter bra. Humor, sarkasme og interesser utveksles. Det føles som dette kan ende med en fysisk date!

Hun fikk meldinger som skulle til en annen. Skal hun bli eller gå? Les rådet fra samlivseksperten her.

Men så tar samtalen en brå sving og jeg blir jeg «verbalt voldtatt». Ut av det blå begynner han å beskrive brystene mine, som han aldri har sett. Han beskriver hva han kommer til å gjøre med dem og sparer ikke på detaljer. Jeg aner ikke hvor han tar det fra at jeg var interessert i å «sexte». Om det var fordi jeg brukte blunkefjes mer enn en gang, eller at jeg sa jeg var en kvinne, er enda et mysterium for meg. Her var det full kjør fra hans side. Jeg «unmatcha» han på flekken og avinstallerte appen. Jeg har opplevd mye i utelivet, men dette her tok virkelig kaka. Jeg satt der som et spørsmålstegn. Er dette normalt? Tydeligvis, etter andres erfaringer, overreagerte jeg. Det er visst greit å skrive det, bare man ikke sier det direkte.

FIKK DU MED DEG DENNE? Tvilsomme svenske metoo-tilstander

Etter min traumatiske opplevelse, klarer jeg endelig å bygge opp tilliten til Tinder nok en gang vinteren 2018. Det var seks måneder siden jeg hadde vært i en manns armer og jeg hadde ikke møtt noen på den romantiske måten etter at jeg forlot Tinder. Jeg installerte Tinder-appen igjen, opprettet ny profil og ble en «swiper» igjen. For to hele dager! Denne gangen matcha jeg en fyr, en ubeskrivelig kjekkas av en lærer, som jeg hadde vært på date med før. Vi møttes for et glass rødvin, som ble til to og det gikk temmelig bra, helt til han sa «du kan sove over hos meg». Jeg var en engangsdate! For å redde meg ut av det, sprang jeg mot første buss.

Etter denne hendelsen, fortsatte han likevel å skrive til meg på Tinder. Vi avtalte å møtes igjen, men da møtte han ikke opp. Jeg så tilbake på datinglivet mitt. Jeg innså at jeg overanalyserte forventningene til andre. Samtidig glemte jeg å sette grenser for mine forventninger til meg selv.

Etter flere runder på Tinder, har jeg konkludert: Ei «tinderberte» er jeg ikke. Jeg savner den hederlige gentlemannen som ber meg ut på en date. Slike datingapper bygger på så mange forventninger til utseende,  og hvordan man skal skrive for å fange oppmerksomheten til andre uten å virke «for mye» eller desperat.

Poenget er at du skaper om profilen til et bytte for overkresne, overfladiske og usikre mennesker, som konstant trenger bekreftelse, samt maktfølelse av å kunne velge og vrake etter unaturlige forventninger. Jeg tok meg noen swipe gjennom for siste gang, og har gravlagt min trang for korttidsbekreftelse. Min prins kommer uten det sosiale «glidemiddelet».

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter