«Da vi endelig kom ut og hjem til botiltaket, satte jeg meg ned med en kopp kaffe og begynte å grine» skriver Mona Berger i dette debattinnlegget.

Emosjonelle belastninger i relasjonskrevende yrker er sterkt underkommunisert. Både i samfunnsdebatten generelt, på arbeidsplassen og i utdanningssystemet. Kanskje handler det om kvinnedominerte og mannsdominerte yrker? Eller er årsaken at problematikken er mindre håndgripelig og mer individuell, enn behovet for god luftkvalitet og lite støy på arbeidsplassen?

Jeg tror vi er i kontakt med en tradisjon innenfor disse yrkene som bærer videre holdningen om at det er mye du bare «må tåle». Tåler du ikke belastningene – tåler du ikke jobben. Har du ikke ro og orden i klasserommet er du en dårlig lærer. Tåler du ikke fysisk utagering og trusler har du ingenting i rusomsorgen å gjøre. Synes du det er vanskelig å avvise noen som ber om økonomisk hjelp har du ingenting i Nav-systemet å gjøre.

Les også: Jeg fant til slutt kassen og kom meg ut, fullstendig utmattet og med skjelvende knær

HMS på ny måte

Mange ledere har skjønt at personalansvar er noe mer enn sykefraværsoppfølging. Men flere har mye å gå på. Systematisk veiledning bør være en selvfølge innenfor relasjonskrevende yrker. Vi har med oss ulik bagasje og livserfaring som har skapt følelsesmessige knuter som kan bli aktivert i møte med mennesker. Veiledning kan sikre faglighet i arbeidet og gi rom for å adressere de emosjonelle utfordringene man møter og på den måten forebygge mer alvorlige konsekvenser.

Konsekvensene av manglende støtte i jobben er utbrenthet, psykiske vansker, søvnproblemer, angst, stressrelaterte helseplager med mer. Det er ikke ukjent at dette er vanlig problematikk blant disse yrkesgruppene. Desto viktigere blir det å ta grep og tenke HMS på en ny måte, med forebyggende tiltak, slik hjelm og vernesko er forebyggende i bransjer der det passer.

I mange tilfeller vil det å sette sammen gode team med ansatte som får jobbe sammen over tid være et viktig tiltak. Det å ha gode kollegaer som man blir godt kjent med, både profesjonelt og på et mer personlig plan, er det mye god kvalitetssikring i. Det at de ansatte blir trygge på hverandre og via det kan tørre å åpne opp og vise sårbarhet, uten at det blir oppfattet som svakhet eller umodenhet, kan virke helsefremmende.

Det må også være forståelse for ulike individuelle behov. Jeg håper det har blitt slik at man de aller fleste steder har innarbeidet systemer for håndtering av trusler, vold og andre alvorlige hendelser, med gode rutiner på debrifing, gjennomføring av nødvendige anmeldelser og annen oppfølging.

Opptatt av debatt? Les også: Folk i Malvik betaler 560 kr mer for bomringen enn de som bor på Byåsen

Sju timer på Ikea

Men av og til trenger man debrifing uten at det er åpenbart for andre. Selv trengte jeg det etter en handletur på Ikea. Det var ikke helt enkelt å ringe sjefen på hans fridag og varsle om dette. Men jeg gjorde det. Fordi jeg visste han ville forstå.

Situasjonen var slik: Sju timer hadde jeg vært på Ikea med en relativt ny og ukjent bruker i botiltaket vi jobbet i. Han viste seg å være sterkt amfetaminrusa og gira på livet. 5000 kr hadde vi fått til disposisjon fra sosialtjenesten til å bosette vedkommende i en tom hybelleilighet. Han hadde ingenting. Ikke en gaffel. Ikke en håndduk.

Jeg aner ikke hva vi kom ut med fra Ikea. På et tidspunkt greide jeg ikke følge med lengre. Jeg gikk bare naglet til handlekurven og slengte ut unyttige greier hver gang brukeren snudde ryggen til. Det er mye unyttig på Ikea. Veldig mye.

Mer debatt: RBK trenger ikke en ubehøvlet bulldoser

Begynte å grine

Da vi endelig kom ut og hjem til botiltaket, satte jeg meg ned med en kopp kaffe og begynte å grine. I løpet av de sju timene hadde jeg følelsen av å være et gissel, av å ha en umulig oppgave og ikke greie jobben min og følelsen av at jeg aldri kom meg ut fra Ikea manifestert seg. Tenk deg det; virkelig aldri, aldri komme seg ut fra Ikea.

Det var så mange små tragiske og komiske hendelser og nyanser i alt jeg hadde opplevd på de sju timene at jeg var helt fylt til randen. Og det rant som sagt over.

Sjefen min kom. Jeg tok bare en telefon og sa: «Hei Olav. Jeg trenger debrifing. Har vært sju timer på Ikea». Olav kom med en gang. Det var et helt nødvendig HMS tiltak. Jeg dro på jobb igjen dagen etter.

Hør våre kommentatorer og gjest Per Olav Hopsø snakke om nytt Trøndelag, nytt Arbeiderparti og sommerferie

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

Hør vår debatt-podkast: - Man må kunne tåle karikaturer av profeten

Innleggsforfatteren: Mona Berger er fylkesleder i Trøndelag Fellesorganisasjonen